Den brysomme nynorsken

Etter at Høyre på sitt landsmøte vedtok at de vil gjøre sidemål, også kjent som nynorsk, valgfritt, har nynorskspørsmålet igjen blitt aktuelt. Erna Solberg uttaler i VG følgende: "Vi har to skriftspråk i Norge, og det er viktig at alle har kjennskap til det. Men jeg har ikke sterke meninger om det bør være skriftlig undervisning eller ikke". Spennende tanker. Skumle tanker. Fornuftige tanker. Ufornuftige tanker. Som norsklærer er det ikke lett å ta standpunkt her.

Det største spørsmålet er selvfølgelig: Hva skal da gjøres med dem som har nynorsk som hovedmål? Vil det da bli slik at vi i Norge skal undervise elevene i to ulike norske språk? Eller skal man velge en av språkvariantene (også kjent som bokmål) som hovedmål for alle, med nynorsk som valgfritt sidemål, valgt av alle vestlandselevene, og andre spesielt interesserte? På den praktiske siden er dette det store, store spørsmålet som må løses før Høyres forslag eventuelt kan gjennomføres.

Samtidig ligger det også andre implikasjoner innbakt i et slikt forslag. Som lærer på Østlandet har jeg mange ganger stusset over det som nærmest må kalles språklig arroganse. Tanken om at man snakker og skriver enten norsk eller nynorsk er utbredt. Som norsk går de finere østlandsdialektene, dialekt er alle de andre andre østlandsdialektene, trøndersk og nordnorsk, mens alle andre snakker nynorsk. Dette overføres så til skriftspråket - enten skriver man norsk, dialekt, eller nynorsk. Hos både elever og en del lærere finnes så en tanke om at dette nynorske er noe som ikke vedgår dem, det er ikke deres oppgave å forstå den skriftlige nynorsken, eller de dialektene som nynorskbrukerne ofte bruker. Det er de andre, nynorskerne, som skal slutte å skrive/snakke på denne vanskelige og bakstreberske måten. Nynorskerne bør tilpasse seg flertallet, østnorskerne, og begynne å snakke norsk.

Dette preger også prosessen med å lære nynorsk. Både elever, foreldre og (igjen, en del) lærere har på forhånd bestemt seg for at nynorsk er umulig, unyttig og uviktig, og innsats og resultat blir deretter. De dårlige resultatene lar man så bli et argument for at man ikke skal ha karakter i nynorsk. Men, de aller fleste elevene ville nok fått vesentlig bedre karakterer i nynorsk om de la ned samme innsats her som de gjør i andre fag.

Forskningen viser igjen og igjen at mer språklæring gir økt språkforståelse. De som behersker nynorsk godt er og blir også bedre i bokmål. Men dette handler ikke bare om språkopplæring, tidsbruk, vanskelige nynorskord og -ar og -ane. Det handler om å forstå hvordan det norske todelte språket har vokst frem, og det handler om konsekvensene av å ta vekk nynorsken som obligatorisk fag. Jeg ser for meg et scenario hvor østnorskerne ser seg selv som vinnere, og følgelig blir enda mindre aksepterende overfor dem som fortsatt vil bruke nynorsken, Overfor dem som snakker noe som muligens kan ligne på nynorsk. Overfor enhver som måtte finne på å hevde at nynorsken har egenverdi.

Som bokmålsbruker er jeg delt i mitt synspunkt. Jeg ser at en del faktisk strever med å lære seg to norskvarianter, det er ikke alle som sluntrer unna. Jeg ser at norsktimene er for få og karakterene er for mange. Jeg ser at det kan virke søkt å bruke tid på å lære både bokmål og nynorsk, når man kan bruke tiden på å lære noe annet. Men de fleste klarer å lære andre vanskelige ting. De fleste klarer å gjennomføre norsktimene, og her må man kunne legge andre føringer i timeplanen, det er ikke nynorskens feil at norskfaget er fullstappet. Og hvor mye bruk har de fleste av oss hatt for mye av matematikken vi lærte på videregående? Det er så provoserende, dette "snakk norsk", "skriv norsk", "jeg hater nynorsk", "jeg skjønner ikke nynorsk". Ikke fordi jeg tror at vi kommer til å lære nynorsk for alltid, sannheten er vel at den dør en sakte død. Men arrogansen den blir møtt med, den har nynorsken likevel ikke fortjent.

Kommentarer

Anonym sa…
Fint innlegg. Takk for nyttig informasjon!

Sjølv har eg vakse opp med nynorsk som hovudmål på vestlandet. Både eg og dei fleste av vennane mine har akkurat same karakter i hovudmål som i sidemål. Vi har automatisk lært nynorsken frå lærebøker og lokalaviser, medan vi har lært bokmål frå stort sett alle andre media.
Resultatet er at vi behersker begge skriftformer like godt.

Eg blir stadig provosert når det blir skreve om valgfri "nynorsk," og at folk vil ha "nynorsken" ut av skulen. berre bytt ut nynorsk med sidemål, så blir nok dei fleste fornøgd.
Eg tykkjer det er i overkant å få to karakterar i Norsk, og ein burde kanskje gjort ein betre jobb for å integrere sidemålet, slik at det ikkje blir norsk vs. sidemål, men nynorsk og bokmål. Og at norskkarakteren blir basert på samla kompetanse i begge målformene, der dei ikkje nødvendigvis tell like mykje.

Når det er sagt har eg medfølelse med alle som må lære nynorsk, som har vakse opp med bokmål. eg forstår godt at nynorsk blir forhatt, og eg er sjeleglad for å sleppe å lære nynorsk som sidemål.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan skrive essay?

Digital debatt om medienes rolle i politikken