Frihet til å velge?

Som småbarnsmor har jeg de to siste årene blitt stadig mer opptatt også av de yngste barna, og i barnehagen i tillegg til skolen. Barnehagepolitikk, som syntes helt uinteressant før jeg selv fikk barn, er plutselig blitt ekstremt viktig.

Jeg har i den forbindelse lyst til å skrive noen ord om barnehagepresset. Ja, jeg skrev det, barnehagepresset. Så mange snakker høyt om valgfrihet og full barnehagedekning. Vi må få lik permisjonstid for mor og far og full barnehagedekning. Først da får vi likestilling, lyder det fra de aller fleste politikerne. Og det er bra, alle ønsker seg full barnehagedekning, selvsagt. For mange er barnehageplassen en velsignelse. Men likestilling, og valgfrihet? Det kan vi bare drømme om slik dagens situasjon er. Det er nemlig ikke valgfrihet å skape et samfunn hvor det forventes at alle barn skal være i barnehagen minst åtte timer hver dag fem dager i uken fra de er ett år gamle. Det er ikke valgfrihet at det er et privilegium kun forbeholdt dem med over snittet god økonomi å kunne bli hjemme med barna.

Selv jobber jeg 80 prosent, og min datter er fire dager i uka i en flott barnehage. Både min samboer og jeg er lærere, noe som gir oss et lett utgangspunkt, i form av at vi har lite bunden arbeidstid ut over undervisningstimene. Likevel har jeg har brukt enormt mye tid og energi, ikke minst i starten, på å venne meg til at hun skal være der så mye som hun likevel er. Fortsett stikker det i magen når hun går innover gangen og sier "ha det mamma". Fortsatt lengter jeg intenst i det øyeblikket hvor jeg vet at arbeidsdagen er over, og jeg kan tillate meg å tenke på at jeg endelig snart skal hente henne igjen.

Men vi har jo ikke råd til å jobbe mindre. Og jeg er veldig glad for å få være på jobb. Jobben, som nå har blitt fri. Den slitsomste dagen i uka er nå hjemmedagen, det er ingen hemmelighet. Men den slitsomheten, den hører med. Og jeg skulle gjerne hatt mer av den slitsomheten, men det er liksom ikke akseptert. Allerede er jeg, med mine 80 prosent, et unntak i min omgangskrets av småbarnsmødre. Alle kan tenke seg å jobbe mindre, men ingen gjør det. Barna har det så fint i barnehagen. Jeg kan ikke fri meg fra tanken: Ja, men er ikke dette å velge letteste løsning? Er ikke dette å prioritere det voksne ønsker, over det barna trenger, spesielt når de er ett og to og tre år? Trenger barna sosialisering i veldig store doser da, eller trenger de sakte dager i eget tempo?

Jeg er på ett sidespor, dette skulle handle om valgfrihet. De fleste barn har det flott i de gode barnehagene, og spesielt for de barna som ikke kommer fra ressurssterke hjem er barnehagedekningen et udelt gode. Men likevel, er det frihet når alle unger må inn i det samme? Er det valgfrihet når det forventes at småbarnsfamilier fortest mulig skal ønske, eller i det minste klare, å tilbringe mer tid uten enn med sitt eget barn? Er det dette vi ønsker å tilrettelegge for, i vårt samfunn? Er det dette som er likestilling? I mitt hode betyr likestilling frihet til å velge. Frihet til å velge barnehage. Frihet til å velge litt barnehage. Eller frihet til å bli hjemme.

Kommentarer

Flott innlegg! Tror nesten det er lettere for meg å være hjemme, for "det er jo så flott at du som er mann gjør det" (Så mye for likestillingen...) Men angre på det, det kommer jeg aldri til å gjøre :)
Fint skrevet, ble nesten litt trist av å lese... Tida går og de viktigste i livet blir store mens man selv er et helt annet sted. .

Jeg er hjemme et ekstra år og er glad for det hver eneste dag. Holder på med et innlegg til forsvar for kontantstøtten som kan gjøre det økonomisk mulig for flere å ta seg av eget barn - i det minste til de nærmer seg to år.

Samfunnet overtar ungene våre! (og jeg vet ikke om jeg finner meg i det..,)

Da er vi i det minste to som ikke ubetinget applauderer barnehagepresset. (for ja, det er det det er!!!)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan skrive essay?

Digital debatt om medienes rolle i politikken