Skoletanker

Som respons på mitt forrige innlegg om hvordan sterke elever har det i mitt klasserom fikk jeg et langt og interessant svar, som jeg har lyst til å svare på i et nytt innlegg slik at flere ser det. Leser Alex skriver om hvordan fremmedspråksundervisningen på videregående var kjedelig og med mye grammatikk, men at han likevel klarte seg gjennom med gode karakterer. Han har så i ettertid tatt språkkurs og lært seg spansk og portugisisk i utlandet, i grupper med maks 4-5 elever, gjennom privattimer og ved å bli kjent med folk og prate med dem. Dette har han lært mye mer av enn klasseromsundervisningen på vgs. Han skisserer så en mulig løsning på hvordan vi kan gå fra store grupper til mindre og mer lærerike grupper og mer fremmedspråksundervisning i norsk skole gjennom disse punktene: Man har kun 2. fremmedspråk siste år på vgs. Grunn: 1. Elever som kun tar 2. språk på ungdomsskole har tilnærmet null utbytte. 2. Elever som faktisk velger fremmedspråk siste året på vgs vil være mer motiv...

Jeg har lyst til å illustrere de siste ukenes debatt rundt hvordan skolen legger til rette for de sterkeste elevene med en historie fra mitt klasserom. Jeg underviser i fremmedspråk (tysk), som vel er det fagområdet som i størst grad, ved siden av matematikk, bringer frem forskjellene mellom elevene. I ett og samme klasserom sitter det veldig ofte både 1-ere og 6-ere, som alle skal ha undervisning tilpasset sitt nivå. I tillegg sitter det uinteresserte 2-ere, hardtarbeidende 3-ere, sløve 4-ere og enkle 5-ere der. Alle skal de ha sitt. La meg tegne et bilde av en grammatikkøkt som kan være representabel for hvilken som helst av klassene jeg har hatt. Etter en gjennomgang for 25 elever, skal alle gjøre oppgaver, med et tema som de ikke har noen som helst kjennskap til fra før med unntak av gjennomgangen de akkurat i varierende grad har fulgt med på. Fra første stund er 7-8 hender i været, men det er 15 som trenger hjelp til å komme i gang. Mens alle kommer i gang, har de to-tre som lig...

Jeg har et godt forhold til de aller fleste av elevene mine, og jeg liker på generelt grunnlag å være sammen med dem. Ofte tenker jeg at en av de tingene jeg kan gjøre for å bli flinkere i klasserommet, er å snakke mindre med dem, fordi jeg, like ofte som dem, sporer av og begynner å snakke om andre ikke alltid like relevante emner. Likevel er dette blitt lettere, det er enklere nå enn for fire år siden da jeg startet. Men hva skyldes det? Jeg tror det har med at jeg har innsett et viktig aspekt ved kontakten mellom elev og lærer: Den er i overveiende grad lagt opp på mine premisser. Det første året jeg jobbet, syntes jeg det var veldig vanskelig å balansere lærerrollen med vennerollen. Alle elevsamtalene tok en evighet, fordi jeg ble sittende alt for lenge med hver enkelt elev. Avgrensningen på ettermiddag og kveldstid ved å kutte It's learning og legge skolen fra seg, var nærmest umulig. Mye av dette skyldtes at jeg følte at forholdet elevene og meg i mellom var så godt, og a...