På lærerens premisser

Jeg har et godt forhold til de aller fleste av elevene mine, og jeg liker på generelt grunnlag å være sammen med dem. Ofte tenker jeg at en av de tingene jeg kan gjøre for å bli flinkere i klasserommet, er å snakke mindre med dem, fordi jeg, like ofte som dem, sporer av og begynner å snakke om andre ikke alltid like relevante emner.

Likevel er dette blitt lettere, det er enklere nå enn for fire år siden da jeg startet. Men hva skyldes det? Jeg tror det har med at jeg har innsett et viktig aspekt ved kontakten mellom elev og lærer: Den er i overveiende grad lagt opp på mine premisser.

Det første året jeg jobbet, syntes jeg det var veldig vanskelig å balansere lærerrollen med vennerollen. Alle elevsamtalene tok en evighet, fordi jeg ble sittende alt for lenge med hver enkelt elev. Avgrensningen på ettermiddag og kveldstid ved å kutte It's learning og legge skolen fra seg, var nærmest umulig. Mye av dette skyldtes at jeg følte at forholdet elevene og meg i mellom var så godt, og at jeg syntes det var utrolig givende å være sammen med dem. Og det synes jeg fortsatt.

Det jeg likevel har innsett på veien, og i stadig større grad innser, er i hvor stor grad dette samspillet mellom lærer og elev er lagt opp på lærerens premisser. I de lange elevsamtalene det første året brukte vi sikkert 95 prosent av tiden til å snakke om elevene, gjennom at jeg stilte dem spørsmål som de utdypet. Og alle liker jo å snakke om seg selv, så dermed gikk minuttene fort, og med en interessert lærer så er det da vanskelig å stoppe. Siden har nok balansen forskjøvet seg litt, men fremdeles er en overveiende andel av samtalene som jeg har med elevene meg som den som fører samtalen. Kanskje kan det av og til se ut, på overflaten, som om det er de som styrer eller initierer den, men det vil alltid være jeg som reagerer og dermed legger føringene for i hvilken retning den skal gå. Hvilke muligheter som åpnes i samtalen, hva det blir tillatt å si og  hvordan det kan sies er dermed i svært stor grad lærerstyrt.

Jeg synes dette kommer så tydelig til syne når jeg i timene snakker med elever som ikke klarer å la være å rekke opp hånda når de vil si meg noe, selv om jeg står på huk ved pulten deres og det kun er den ene andre eleven på pulten som hører dem. Selv når jeg påpeker at det ikke er nødvendig, så sitter det i. Aldri føler jeg sånn på de faste maktstrukturene i klasserommet som når en elev, midt i en samtale som jeg føler er både interessant og fri, rekker opp hånda og venter med å svare til jeg nikker i hans eller hennes retning.

Konsekvensene av dette er lette å se, men kanskje ikke så lette å etterleve. Det betyr nemlig, i praksis, at jeg som lærer er den som legger tonen i mitt klasserom. Det er jeg som tar valgene når det gjelder hvordan elevene skal forholde seg til meg, og til hverandre når de er sammen med meg. Ja, det krever jobb, og ja, det er ikke alltid enkelt å gjøre det som skal til. Ja, jeg som alle andre lærere møter motstand, og ja, naturligvis er det ikke slik at man dermed kan kontrollere klasserommet fullstendig. Men jeg tror at vi som har jobber som gir oss den posisjonen som vi lærere har skal være veldig bevisst på at vi, uansett hvordan vi måtte føle oss i møtet med elevene, står i en posisjon ovenfor dem hvor det er vi som bestemmer hvordan hverdagen vår sammen skal se ut.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!