Dagen før valgdagen - flertallets vilje eller flertallets beste?

Valget nærmer seg med stormskritt, i morgen er valgkampen endelig over, og vi skal stemme. Jeg er kjempespent på hvordan dette går. Tradisjon tro får jo ingen nyere regjering sitte i mer enn en periode, men kanskje kan dette snu denne gangen?

Personlig begynner jeg å bli ganske lei av hele greia. Som statsviter og samfunnsfaglærer er jeg jo programfestet til å følge med og til å være interessert, men jeg må innrømme at valgdebattene tar litt knekken på entusiasmen. Savnet etter de lange linjene, etter helhetsbildet, etter de store tankene melder seg, og hele prosessen virker etterhvert meningsløs (se også Magne Stolpnessæters analyse av dette). Den evindelige kranglingen gjør selv den interesserte sliten, det samme gjelder alle beskyldningene og alt snakket om hva som har skjedd de fire siste årene. Politikk skapes ikke i løpet av fire år, folkens! GOD politikk krever tid, og at man klarer å tenke lenger enn til hvem som tjener mest på de små, små tiltakene som politikerne slår på stortromma med i valgkampen.

Kanskje burde vi stille spørsmål ikke bare ved politikken, men ved politikerne som gruppe. Hvem blir politikere? Hva er kriteriet for å bli politiker? Jo, kriteriet i dag er (1) at du klarer å bli populær nok til å bli valgt og (2) at du orker og holder ut med å ha politikerjobben. Ingen spør om hvem som faktisk er egnet til å bli politikere, ingen spør hvem som vil gjøre en god jobb. Mens man trenger fagbrev eller et greit vitnemål for å få alle mulige andre jobber, kan hvem som helst bli politiker, alle kan gjøre en god jobb der. Er ikke dette et paradoks? Allerede hos Platon finnes tanken om at det å styre er en egenskap, en egenskap som ikke alle har. På samme måte som at ikke alle er gode bakere, lærere, eller økonomer, forteller Platon at også lederskap er en egenskap. Hvorfor er det da slik at man må kvalifisere seg for alle yrker, men for å bli politiker holder det med popularitet og utholdenhet? Hos Platon løses dette med at alle blir plassert der de hører hjemme i samfunnet, og de best egnede lederne, filosofene, blir satt der de hører hjemme, nemlig på toppen av samfunnspyramiden.

I steden for å følge Platons tanker, følger vi demokratiet, den beste av de dårlige løsningene å organisere et samfunn på. Kanskje er dette uunngåelig i lengden, kanskje er tanken om lederfilosofen og om at alle har sin plass i samfunnet bare en idé, som i praksis kun vil føre med seg skjevfordeling og maktsyke mennesker på toppen, med masser av misfornøyde under seg. Likevel har Platon et poeng, og kanskje burde noen og enhver tenke litt på dette, nå på dagen før valget. Hvem er det egentlig som passer til å bli politiker? Hvem handler ut i fra hva som er best for helheten, og hvem handler ut fra ønske om å fortsatt få beholde sin posisjon i maktens- og medias sentrum?

"There is often a great deal of difference between the will of all and the general will; the latter considers only the common interest, while the former takes private interest into account, and is no more than a sum of particular wills: but take away from these same wills the pluses and minuses that cancel one another, and the general will remains as the sum of differences".

Dette sitatet er hentet fra Rousseau (1762), og kan oppsummeres med at det er forskjell på å tenke på hva flertallet vil, og på hva som er til flertallets beste. Dette er vanskelig i dagens individsentrerte samfunn, men kanskje er dette en sjanse til å se heve blikket over våre egne småproblemer, og opp på samfunnet som helhet?

Kommentarer

Et veldig bra og poengtert innlegg, Eva. Alle dine elever burde lese den. Men jeg er uenig i at demokratiet er det "beste" av de dårlige løsningene. Vi har bare ikke prøvd alle løsningene enda...

Selv om utfallet i morgen ikke er 100% klart, så er det sannsynlig at dagens system vil vedvare i en evighet.
"Så er det IKKE sannsynlig at dagens system vil vedvare i en evighet", skulle det vel stå:)
Eva sa…
Jeg er ikke sikker på om det er så mange elever som ville tatt dette innlegget, i alle fall ikke andre halvdel...

Jeg må innrømme at å kalle demokratiet den beste av de dårlige løsningene var en formulering som satt langt inne hos meg, jeg er ikke helt sikker på om jeg mener at det er den beste av det som faktisk er prøvd ut heller, men samtidig klarer jeg ikke helt å se andre, bedre alternativer.
Ja, ser den. Vi sitter i den ideologiske revesaksa...

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!