Hektisk aprilhjertesukk

Puh! Våren er en hektisk tid å være lærer på. Etter påskeferien er det som om nettet snører seg sammen, og alt skal plutselig gjøres. Alt man ikke har kommet igjennom skal gjennomgås, og alle elevene som har fjaset seg gjennom året innser plutselig at de snart skal få karakterer og gå opp til eksamen. Mange hever seg, og det er utrolig morsomt å se på dem nå, det er som om det er på dette tidspunktet at det kommer til overflaten hvem som klarer å hente seg inn, og hvem som klarer å yte sitt ytterste.

Dessverre er det også slik at det er nå det blir tydelig hvem som faller av lasset. De som har strevd og kanskje har gjort en del men ikke fått det helt til, de er nå i faresonen. Når mange klatrer, er det også en del som rett og slett gir opp (eller gir faen). Mange av dem har hatt problemer lenge, og jeg skulle egentlig ønske at det var mulig å gi dem klar beskjed på et tidligere tidspunkt, om at det er nå du må skjerpe deg, ellers kommer du ikke til å klare året. Mange av elevene misforstår systemet med at det er sluttkompetansen som teller, og tror at de da kan lese seg opp på halve pensum til siste prøven, og så skal de vise kompetanse på 20 kompetansemål i løpet av to timer eller en halvtimes foredrag. For meg er det åpenlyst at det ikke går, men det er som om det ikke går inn. Jeg er dermed veldig klar over allerede siden januar-februar at en del elever som fremdeles er sikre på at de skal stå, kommer til å stryke/ikke få karakter.

Men hva hjelper det, når man aldri kan si et bestemt "nei, beklager, løpet er kjørt", men i steden "jeg tror nok løpet er kjørt, men du kan alltids gjøre et forsøk, om du tror det hjelper". Tenk på all den tiden de kaster bort, tenker jeg når de suser inn i timen et kvarter for sent, uten bøker og uten pc. Så henter de det de trenger, er tilbake enda et kvarter senere, for så å lure på når de får pause. Burde ikke disse elevene vært et annet sted? Burde ikke noen gjort det klart for dem at de gjerne må gå på skole, men at de bør gjøre noe annet frem til de er motiverte (nok) til å klare å gjennomføre på en måte som faktisk gir dem et vitnemål?

Forrige uke hadde jeg en lengre samtale med en av disse elevene. Hun vil ha en ekstra prøve, en ekstra sjanse, og jeg har gitt henne det, på tross av at jeg innerst inne tviler på at hun klarer å bestå. Hun må bestå videregående, hun må ha vitnemål. Hun vet ikke hva hun skal med det, men hun må ha det. Fraværet er skyhøyt, og resultatene manglende. Jeg rådet henne til å ikke gi opp. Ikke til å ikke gi opp videregående, men til å tenke at om hun nå ikke består slik at hun får vitnemål, så er ikke det verdens ende. Hun kan alltids komme tilbake, når hun vet hvor hun vil - da vil det også være lettere å se relevansen av det hun skal lære. Hun takket meg, men jeg tror ikke hun syntes det hørtes særlig fornuftig ut. Alle har jo sagt til henne at hun må klare dette.

Dette innlegget skulle egentlig være om at lærerne har mye å gjøre rett før eksamen, og om forberedelser til muntlig(prøve) eksamen. Igjen ble det likevel et hjertesukk over en teoritung videregående opplæring med elever som aldri møter grensene før etter vg3, når det egentlig er for sent.