Å skyte seg selv i foten - En historie om nynorskens plass i skolen

I vår ante vi et håp. Vi så lys i enden av tunnelen, alle vi norsklærerne. To tanker gav oss glade dager: "Endelig skjer det noe med nynorskundervisningen" og "endelig blir jobben vår gjennomførbar innenfor timeantallet vi skal utføre den på". Om natta drømte vi om én skriftlig karakter i norsk, om obligatorisk eksamen i sidemål etter VG2, og om obligatorisk eksamen i hovedmål etter VG3. Vi drømte om muligheter for fordypning, både i hovedmål og i sidemål. Vi drømte om å ha tid til å faktisk lære elevene formene i begge målformer, om å ha tid til å øve, om å ha tid til å bli gode. På lærerrommet snakket vi om oppsving for norskfaget, om en mulig slutt på mangelen på norsklærere som slutter på grunn av den uhyrlige rettemengden, og om alt vi nå kunne få til av utvikling og prosessvurdering innenfor hver av målformene, nå da vi kunne få ha fokus ett sted om gangen. Vi smilte mens vi snakket om hvordan nynorsken kom til å styrke sin stilling nå da Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet endelig skulle ta til vettet og prioritere, slik at både bokmålet og nynorsken skulle få blomstre som de ikke hadde gjort på aldri så lenge.

Så en junidag, rett før skoleslutt, sank mørket igjen inn  over oss. Midt under norskavdelingens siste møte gikk det ut befaling fra Kristin Halvorsen på Twitter om at hele Norge fortsatt skulle likestille hovedmål og sidemål, og om at nå var den nye norskplanen vedtatt. Uten endringer med tanke på hovedmålets og sidemålets stilling. Uten endringer i vurderingsform. Uten endringer i arbeidsmengde. Vantro så vi på hverandre. Oppgitte stønnet og sukket vi i kor i noen minutter, før pedagogisk leder grep inn: "Men dette kan vi ikke gjøre noe med, så kanskje vi skal gå videre?". Nei, dette kunne vi ikke gjøre noe med. Et læreplanforslag med støtte fra over 90 prosent av norsklærerne, med bred støtte i befolkningen, og som sannsynligvis ville gjort nynorsken mye mer spiselig for elevene? Nei, det hjalp visst ikke. Men hva kan da hjelpe? Ingenting? Ingenting! Ingenting kan visst stoppe nynorskens hastige ferd mot sin egen undergang.

La meg fortelle dere en historie. Den er sann, i den grad ens egne oppfatninger og opplevelser av virkeligheten kan sies å være sanne. Jeg har jobbet som lærer i fem år, og jeg har hatt en eller to norskklasser i alle disse årene. Jeg jobber på Østlandet, midt i riksmålsland. Men jeg gikk på en av Trøndelags siste nynorskskoler, jeg behersker målformen godt, og jeg tilbringer halvparten av ferietiden min på det beste Vestland, midt i nynorskens kjerneområde. Jeg er glad i nynorsken, jeg skriver og leser det gjerne, og jeg gleder meg over dets særpreg. Og det tror jeg at jeg klarer å formidle til elevene. Men det hjelper lite. De fleste elevene mine hater nynorsk. De steiler i møte med tekster skrevet på nynorsk, de skriver svensk og totendialekt når de prøver å formulere egne setninger, de gjør seg ikke flid i forsøket på å prøve å gjøre det ordentlig, og hvis jeg skulle fått betalt etter hvor mange ganger jeg har hørt "dette får jeg aldri bruk for" så hadde jeg vært rik. Og saken er jo dessverre den at de har helt rett: DETTE FÅR DE IKKE BRUK FOR! De får aldri bruk for å beherske nynorsk like godt som bokmål, for de vil aldri skrive nynorsk igjen etter at de er ferdige med VG3. De vil sannsynligvis styre unna tekster skrevet på nynorsk også, fordi de i utgangspunktet tolker alt som kommer på denne målformen negativt. Og det samme gjelder nok mange av foreldrene deres, og forsåvidt mange av mine ikke-norsklærerkolleger. De går i aggressivt forsvar så fort målsaken er tema: Hvorfor skal vi tilpasse oss mindretallet? Hvorfor skal vi bruke tid på dette språket som holder på å bli et språk for vestlendinger og spesielt interesserte akademikere? Og hvorfor i all verden skal dette telle like mye på vitnemålet som elevenes evne til å oppnå resultater i andre fag?

For meg som nynorskentusiast er det umulig å svare på disse spørsmålene, fordi premissene som er lagt for mitt forsvar er ubrukelige. Hadde jeg kunnet sagt: "De lærer nynorsk for å bedre generell språkforståelse" og "nynorsk er en viktig del av norsk kulturarv som må bevares" hadde jeg hatt så mye mer å gå på. Men disse argumentene kan ikke forklare de ekstreme tiltakene som enkelte i nynorskbevegelsen presser på bokmålsmajoriteten. For det er nå engang slik at det finnes en majoritet og en minoritet her. Jeg mener å huske at da jeg gikk på ungdomsskolen, på andre halvdel av 90-tallet, var det omtrent 13 prosent som hadde nynorsk som hovedmål. I dag er tallet litt over 6 prosent. Kjapp hoderegning forteller oss at eleven med nynorsk som hovedmål er en utdøende rase. Ville det ikke da tjene nynorsken å bygge opp noe godvilje fra alle dem som per nå blir røde i ansiktet bare de hører ordet sidemål? Hva har dere tenkt å gjøre, nynorskekstremister, når andelen med nynorsk som hovedmål går ned mot null? Skal dere fortsatt insistere på likestilling? Skal dere fortsatt rope og skrike om bevaring på noen svært få sine premisser? Jeg kan fortelle dere en ting: Det er å skyte nynorsken så grundig i foten som bare en skarpskytter kan gjøre det.

For å sikre forståelse og interesse for nynorsken kreves en helt annen tilnærming enn den vi ser i dag. En må innse at språk ikke bare er politikk, det er også pedagogikk. Nynorsken overlever ikke på grunn av tvang, den overlever på grunn av positiv formidling, glede og særpreg. Og det er det en umulighet å få til innenfor de rammene som dagens system gir oss. Når elevene skal skrive to tekster i hovedmål og to i sidemål i løpet av én termin er mulighetene for å bruke tid på gode tekster, på den spennende historien, og på utvikling av eget språk omtrent fraværende. Men det virker ikke som om det spiller noen rolle. Det virker som om hovedpoenget for dem som står bak nynorskens fortsettende selvdestruerende framferd i skolen er formell og lovmessig likestilling, uavhengig av om dette bidrar til å drepe alle muligheter for økt praktisk og faktisk bruk av nynorsk.