Innenfor og utenfor døra til klasserommet

En gang i høst hadde jeg en lengre og ganske fortrolig samtale med en av elevene mine. Innimellom løst og fast sa han «Eva, jeg tror egentlig du har mest lyst til å være en av oss!». Jeg svarte nei med en gang, jeg vil jo ikke være en av elevene! Jeg vil gjerne bli kjent med dem og jeg er personlig interessert i dem, kanskje mer enn mange andre lærere, men jeg vil ikke være 18 igjen – til det er friheten i voksenlivet for stor. Men siden har dette blitt et av disse utsagnene som jeg blir gående og tenke på. For hva var det som fikk ham til å tenke og si dette? Hvordan fremstår jeg i klasserommet, i forhold til hvordan jeg selv tenker at jeg er når jeg ikke er i lærerrollen? Og er det riktig å snakke om en lærer i rolle, og hvordan ser i tilfelle denne rollen ut?

Det som i alle tilfeller står klart for meg, er at det er tydelige forskjeller mellom den læreren som elevene kjenner, og den personen jeg eller er. For det første: Jeg er mer selvsikker i klasserommet i møte med elevene enn jeg kan være i mange andre situasjoner. Dette fordi jeg er i en situasjon som jeg av erfaring vet at jeg mestrer. Jeg blir ikke vippet av pinnen, fordi jeg kjenner spillereglene så godt. Og jeg er i et så klart definert forhold til elevene, som gjør at jeg aldri trenger å tenke på hvordan jeg skal oppføre meg ovenfor dem – jeg bare gjør det jeg vet er riktig. Utenfor klasserommet med ukjente mennesker, uklare sosiale rammer og uten klare spilleregler, er det veldig annerledes. Men det ser jo aldri elevene.

En annen observasjon er at jeg er spissere, samtidig som jeg er mer nyansert, i klasserommet i forhold til utenfor. Med spissere mener jeg tydeligere, mer spisset i formen, flere spissformuleringer. Dette er veldig bevisst, både fordi elevene skal tro på det jeg sier (alltid bygge etos), og fordi de ofte husker en slående formulering bedre enn en vag en. Men samtidig nyanserer jeg mye mer enn jeg nok ofte ville gjort i en diskusjon om samme tema utenfor klasserommet. Dette henger sammen med det ansvaret alle vi har som underviser i ulike samfunnsfag: Vi skal vise de ulike sidene av alle saker vi er innom, nyansere, drøfte, eksemplifisere og stille kritiske spørsmål, høre på det de har å si, utforske. Og det vil jeg også, i klasserommet, gjøre i saker hvor jeg ellers er rimelig sikker på hvordan ting henger sammen – med elevene må jeg åpne døra for å diskutere og ta inn også deres meninger, samtidig som de må kontrasteres. På de feltene hvor mine meninger da unnviker fra trenden eller fra de tydeligste i klasserommet, vil nok ikke det alltid komme tydelig frem, fordi min jobb i en diskusjon oftest vil være å lede den videre og vise bredde/dybde/diversitet, ikke å overbevise om mitt standpunkt. Og det utgjør nok en ganske stor forskjell med tanke på hvordan elevene oppfatter meg, i forhold til hvordan andre vil oppfatte meg.

I samtale med elevene handler samtalen veldig ofte om elevene. For min del vil det si at jeg visst kan være personlig og fortelle om meg og mitt til dem, men dette porsjoneres nøye ut. Oftest foregår det omtrent slik: Læreren «byr opp» eleven ved å snakke om noe som eleven er interessert i, eleven synes læreren er hyggelig. Eleven skjønner at læreren er interessert i å snakke om elevens liv, og så er man i gang med å bygge et godt forhold. Og så tror jeg ikke så mange av elevene ser at dette er en ganske skjev relasjon selv om de kan si «jeg føler vi er venner» og den slags, fordi forholdet oss imellom handler i så stor grad om dem og deres verden. Jeg har hatt elever hvor det ikke har vært sånn også, og gjerne med elever som jeg fortsatt har kontakt med, men det er veldig, veldig sjelden. Og det er selvsagt både riktig og viktig at det er slik, relasjonsbyggingen i klasserommet er jo ikke bare hygge, det handler jo i første rekke om å legge grunnlag for elevens læring. Dette er selvsagt veldig, veldig forskjellig fra en vennskapsrelasjon utenfor klasserommet, hvor man stiller på lik linje, og deler mer eller mindre likt. Og det er her den tredje store forskjellen mellom Eva i og utenfor klasserommet kommer frem, i det at elevene nok tror at de kjenner meg mye bedre enn det de faktisk gjør, mens det som egentlig er tilfelle er at jeg kjenner dem, mens de ikke egentlig vet så mye om meg. Jeg er ikke sikker på at denne teorien er riktig, men det fremstår i alle fall slik for meg!


Nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal runde av dette. Kanskje fordi jeg tenkte at jeg kom til å komme frem til en veldig tydelig forskjell, og det gjør jeg jo for så vidt. Men jeg er jo likevel den samme, innenfor og utenfor klasseromsdøra, det er bare litt andre sider som kommer frem i lyset, litt annerledes innpakning, på en måte. I tillegg til at klasseroms-Eva nok er mer stilisert og iscenesatt ut i fra hva som fungerer der. Og slik skal det jo også være, det er jo tross alt (bare) en jobb, selv om det ikke så sjelden føles som hele livet. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan drøfte?

Hvordan skrive essay?