Å sette grenser for seg selv

Jula nærmer seg, rettebunkene blir endelig færre, og som jeg skrev i forrige innlegg - det blir endelig tid til å se elevene igjen. Det er da undervisningen virkelig blir morsom, det er utrolig herlig å ha overskudd til å engasjere seg i dem og i fagene!

For meg medfører dette likevel at jeg må anstrenge meg mer på andre områder. Når jeg har overskudd og er engasjert, så må jeg jobbe aktivt med å holde meg innenfor lærerrollen, rett og slett. Fordi jeg synes elevene er så søte, får jeg lyst til å snakke med dem om alt annet enn fag. Ofte når de snakker om ting som ikke har med faget å gjøre, så har jeg mer lyst til å delta i samtalen enn til å si det jeg skal/bør si, nemlig at de må holde fokus på det vi holder på med. Jeg vet at om jeg lar meg selv delta i samtalen så blir det dobbelt så vanskelig å få dem inn på sporet igjen - men likevel er det utrolig vanskelig! Dette gjelder selvfølgelig mest ift. enkeltelever, men samtidig er jeg av en eller annen grunn engasjert i alle elevene jeg har, og dermed dukker dette problemet opp hele veien. Jeg er rett og slett en distraksjonsfaktor i mitt eget klasserom, om jeg ikke tar meg selv i nakken.

I tillegg må jeg jobbe med å ikke slenge for mye med leppa. Jeg bruker ofte ironi, for eksempel, og jeg er glad i å bruke personlige og/eller morsomme eksempler i en forklaring. Dette medfører også OFTE at elevene sporer av, fordi de blir mer opptatt av selve eksemplet enn av det eksemplet skal forklare. Det er altså ikke alltid et godt triks å ha spennende eksempler fortalt på en spennende måte, tro det eller ei.

Det er heller ikke så lurt å ha for god tone med elevene. Dette er utfordrende for meg i møte med de utadvendte som alltid har de små, kjappe kommentarene. Det er fristende å bruke samme tonen tilbake. Det er så utrolig fristende. Jeg vet så godt at jeg lar meg sjarmere fordi jeg ser meg selv i dem, men det krever likevel aktiv jobbing fra min side å ikke bli revet med. Jeg klarer det slettes ikke alltid. Den siste uka har jeg merket det flere ganger, DER gikk jeg over streken, NÅ er jeg utenfor rollen. Det er utrolig morsomt, og som oftest ser jeg elevene bli sittende å smile lenge etterpå, i tillegg smiler jeg selv fremdeles en halvtime etter at timen er over. Likevel lurer jeg på om de tenker at jeg er useriøs, eller om jeg tar fokus bort fra mitt eget fag. Kanskje synes de jeg er teit, eller kanskje tror de at jeg prøver fortvilt å være kul? Det hadde vært ganske pinlig.

Kanskje tenker jeg over alle disse tingene fordi jeg fremdeles er forholdsvis nær elevene i alder, 9-10 års forskjell er ikke mye. Jeg er likevel ikke i tvil om at 10 års forskjell er mindre for meg enn det er for dem. Jeg er eldre for dem enn de er unge for meg, og dermed så vil nok ikke de oppfatte slike episoder som like rollebrytende som jeg selv gjør. I tillegg er jo alt dette et resultat av at jeg trives veldig godt med det jeg gjør. Jeg liker å tro at det fører med seg en god og løs tone i klasserommet, og at det blir greit å dumme seg litt ut i blant (noe som gjør det lettere for mange å være muntlig aktive). I tillegg blir det mye morsommere enn hvis jeg skulle gått rundt å være seriøs hele tiden, og det fører til at elevene blir på lag med meg. Jeg kan dermed spille på lagfølelsen for å få i gang aktivitet, i steden for å måtte være streng (og det vet jeg at funker). Så kanskje er det greit? Det er det nok. Men jeg må likevel jobbe og jobbe og jobbe med meg selv, for ikke å gå over grensa, for ikke å gå for langt, og for ofte, ut av lærerrollen.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan skrive essay?

Digital debatt om medienes rolle i politikken