Katastrofale baseskoler
Bygging av baseskoler har vært et av skolenorges faneprosjekter i to tiår nå. Fantastisk, skal det være, med baseskoler. Man skal få utnyttet plassen i bygget optimalt, åpne for ulike læringsstiler ved å bruke læringsmetoder og fleksibel gruppeinndeling. Men fungerer det? Lite tyder på det.
Ingen har til nå bevist vitenskapelig at slike ulike læringsstiler (som finnes hos f.eks. Dunn & Dunn) finnes, og få har vel de positive erfaringene med baseskolene vært. Selv hadde jeg min første lærerpraksis ved Flatåsen skole i Trondheim, som i sin tid ble bygget som baseskole. Med årene har den, som mange andre skoler, blitt "bygget igjen" slik at den nå fremstår som nesten rent klasseromsdelt, med noen åpnere arealer innimellom. I Trondheim kommune er alle skolene som er blitt bygd de siste 30 årene bygd som baseskoler. Flere og flere lukkes, vegger bygges inn. Ungdommene klager over bråk, det er vanskelig å konsentrere seg.
Romerrikes Blad og Østlandssendingen rapporterer i dag fra Råholt skole, som lenge har hatt problemer med støy. I intervju med avis og tv sier elevene at til og med det at en annen lærer underviser oppleves som støy - så tett innpå hverandre er undervisningsgruppene. Nå skal det bygges skillevegger, der også.
Trenden har dermed lenge vært at skoler bygges med åpne løsninger, og det er det fortsatt. Men hvorfor gjør man dette? De gode argumentene lar fremdeles vente på seg. Det er billig, og lettvint, og de luftige tankene om bedre læringsutbytte fordi man har mer fleksible arealer høres veldig fine ut. Men det er i teorien. I virkelighetens verden er det ikke sånn det fungerer. Jeg har til gode å snakke med en lærer som faktisk ønsker seg en åpen skole å undervise i, og jeg har til gode å snakke med en elev som er udelt positiv til at vedkommende faktisk lærer mer av å tilbringe dagen i et slikt landskap. Dermed gjenstår det en del rektorer (som ikke (lenger) underviser selv og som har ansvar for skolens økonomi) og en god haug med kontorarbeidende skoletenkere som synes ideen er god, men som ikke aner hva dette innebærer i praksis. Jeg skulle ofte ønske at alle som hadde beslutningsansvar i skole-Norge måtte praksisere som lærere i noen uker hver år, for å få se konsekvensene av det de bestemmer. Det gjøres mye bra, så mange ville fått det fint, men det gjøres også mye som rett og slett ikke bidrar til god undervisning.
Når dette er sagt, det er selvfølgelig fordeler med å ha løsninger som gjør at man ikke alltid trenger å bruke et firkantet klasserom med pulter og stoler. Ved Rosenvilde videregående, hvor jeg jobber, har vi stort sett doble klasserom med skillevegg, som kan åpnes ved behov slik at to klasser (på ca. 20-30 elever) kan slås sammen. Jeg antar at skilleveggen er igjen i opp mot nitti prosent av timene. I tillegg har vi et stort auditorium med 200 plasser, som er fullbooket stort sett hver dag (med 650 elever er det naturlig). Dette funker fint. Flere grupperom for samtaler og gruppearbeid, det ønsker vi oss. Men ikke store åpne flater for å samle mer enn 30 elever. Vi vil ha mindre grupper, store grupper er et problem. Vi vil ha mulighet til å gi elevene ro i egne rom, støy i større rom er et problem. Åpne baseskoler er ikke svaret på noe av dette. Åpne skoler er ikke svaret på noen av problemene som må løses i den norske skolen.
Ingen har til nå bevist vitenskapelig at slike ulike læringsstiler (som finnes hos f.eks. Dunn & Dunn) finnes, og få har vel de positive erfaringene med baseskolene vært. Selv hadde jeg min første lærerpraksis ved Flatåsen skole i Trondheim, som i sin tid ble bygget som baseskole. Med årene har den, som mange andre skoler, blitt "bygget igjen" slik at den nå fremstår som nesten rent klasseromsdelt, med noen åpnere arealer innimellom. I Trondheim kommune er alle skolene som er blitt bygd de siste 30 årene bygd som baseskoler. Flere og flere lukkes, vegger bygges inn. Ungdommene klager over bråk, det er vanskelig å konsentrere seg.
Romerrikes Blad og Østlandssendingen rapporterer i dag fra Råholt skole, som lenge har hatt problemer med støy. I intervju med avis og tv sier elevene at til og med det at en annen lærer underviser oppleves som støy - så tett innpå hverandre er undervisningsgruppene. Nå skal det bygges skillevegger, der også.
Trenden har dermed lenge vært at skoler bygges med åpne løsninger, og det er det fortsatt. Men hvorfor gjør man dette? De gode argumentene lar fremdeles vente på seg. Det er billig, og lettvint, og de luftige tankene om bedre læringsutbytte fordi man har mer fleksible arealer høres veldig fine ut. Men det er i teorien. I virkelighetens verden er det ikke sånn det fungerer. Jeg har til gode å snakke med en lærer som faktisk ønsker seg en åpen skole å undervise i, og jeg har til gode å snakke med en elev som er udelt positiv til at vedkommende faktisk lærer mer av å tilbringe dagen i et slikt landskap. Dermed gjenstår det en del rektorer (som ikke (lenger) underviser selv og som har ansvar for skolens økonomi) og en god haug med kontorarbeidende skoletenkere som synes ideen er god, men som ikke aner hva dette innebærer i praksis. Jeg skulle ofte ønske at alle som hadde beslutningsansvar i skole-Norge måtte praksisere som lærere i noen uker hver år, for å få se konsekvensene av det de bestemmer. Det gjøres mye bra, så mange ville fått det fint, men det gjøres også mye som rett og slett ikke bidrar til god undervisning.
Når dette er sagt, det er selvfølgelig fordeler med å ha løsninger som gjør at man ikke alltid trenger å bruke et firkantet klasserom med pulter og stoler. Ved Rosenvilde videregående, hvor jeg jobber, har vi stort sett doble klasserom med skillevegg, som kan åpnes ved behov slik at to klasser (på ca. 20-30 elever) kan slås sammen. Jeg antar at skilleveggen er igjen i opp mot nitti prosent av timene. I tillegg har vi et stort auditorium med 200 plasser, som er fullbooket stort sett hver dag (med 650 elever er det naturlig). Dette funker fint. Flere grupperom for samtaler og gruppearbeid, det ønsker vi oss. Men ikke store åpne flater for å samle mer enn 30 elever. Vi vil ha mindre grupper, store grupper er et problem. Vi vil ha mulighet til å gi elevene ro i egne rom, støy i større rom er et problem. Åpne baseskoler er ikke svaret på noe av dette. Åpne skoler er ikke svaret på noen av problemene som må løses i den norske skolen.
Kommentarer