Vurdering for læring: Elevene retter sine egne prøver

I går var jeg på kurs i vurdering for og av læring, med Henning Fjørtoft. Selv om mye av stoffet i foredraget var kjent, lar jeg meg alltid inspirere av å se gode foredragsholdere; jeg lærer like mye av å legge merke til alle de små riktige grepene som gjøres for å få presentasjonen til å bli bra, som til hva som faktisk blir sagt. Det er dette med å gjøre det man selv sier altså, for å være en troverdig kilde til kunnskap om undervisning må du også selv beherske kunsten.

Men til saken. Jeg har latt meg inspirere (også) av ett av sidebudskapene i foredraget, nemlig at vi lærere gjerne bruker for mye tid på å vurdere elevenes arbeid, uten at elevene har nytte av alle de tilbakemeldingene vi skriver/gir. Dermed gjennomfører jeg nå følgende eksperiment: Torsdag, i dag, har elevene i politikkgruppa mi prøve. De sitter og skriver akkurat nå faktisk, 27 tente lys (...) sitter foran meg i dyp konsentrasjon. Prøven varer i litt over tre klokketimer, og temaet er menneskerettigheter. Jeg tror de, på tirsdag da vi har en dobbeltøkt, skal få rette prøven sin selv. Hmmm, ja? 

Elevene har før prøven jobbet i en lengre periode med dette temaet, som beskrevet i flere tidligere innlegg. På tirsdag hadde vi siste økt før prøven. Jeg presenterte da (igjen) læreplanmålene som er aktuelle, og delte dem i seks grupper som fikk hvert sitt læreplanmål som fokuseringsområde. På It’s Learning hadde jeg så laget seks diskusjonstråder, hvor de skulle fylle inn med innlegg om alt vi har jobbet med av relevante ting innenfor «sitt» kompetanseområde. Det være seg linker, eksempler, begrepsforklaringer, andre forklaringer, analyseforslag… You name it, alt relevant kunne de legge inn. De fikk også beskjed om at prøven kom til å ligge så tett opp til læreplanmålene som mulig – ingen overraskelser med tanke på hva som kommer altså. 

Så nå er tanken min følgende: På tirsdag har vi nå en dobbeløkt, hvor de får tilbake prøvene sine uten kommentar/vurdering. Jeg tror også at jeg skal la være å se på prøvene før de får dem tilbake, for jeg vil komme frem til karakterene sammen med dem. Jeg tenker så at jeg på forhånd, istedenfor å vurdere, skal sette opp veldig tydelige vurderingskriterier, som viser hva som kreves for å oppnå lavt, middels og høyt kompetansenivå på hvert enkelt spørsmål. Dette bør være en enkel oppgave, ettersom hvert spørsmål fanger opp sånn circa ett kompetansemål. Siste oppgave, som er en drøftingsoppgave, kommer jeg til å lage kriterier til som speiler hva drøfting er, jeg tenker av typen hvor mange argumenter er med, er disse begrunnet, gis det eksempler, stilles det spørsmålstegn til eksemplene, finner man motargumenter og så videre.

Alt dette må så inn i et krysskjema som elevene kan vurdere sin egen prøve med. Jeg tenker så at de går gjennom hele sin egen prøve mens jeg går rundt og veileder, og at de til slutt får beskjed om å foreslå karakter (dette får de altså ikke vite før de har gjennomgått prøven, fordi de da kommer til å hoppe rett til karakteren, fordi det jo er den morsomste delen). 

Til sist, når økta er over, får jeg så samle prøvene inn, og gå over for å sjekke om min vurdering stemmer overens med elevenes. I følge Henning Fjørtoft vil elevers vurdering svært sjelden ligge over lærerens, oftest vil den stemme overens med det læreren tenker, eller man vil vurdere sin egen prestasjon som svakere enn det den egentlig er. Jeg tester nå om dette stemmer i min klasse, og om svaret er ja, så vet jeg i alle fall hvordan jeg skal sparemeg for mye arbeid fremover, og selvsagt det viktigste: Jeg vet hvordan elevene kan lære mer både om fag og vurdering gjennom at de, og ikke jeg, vurderer det arbeidet de nå gjør.