Skoletanker

Noen dager er man ganske enkelt litt gretten. I dag var en sånn dag. Jeg har seks timer undervisning på fredager, og det er slitsomt å tenke på når klokka er halv sju om morgenen og jeg vet at jeg har to timer sosiologi og fire lange norsktimer foran meg før det er helg. Ofte krydres dette også med en liten dose dårlig samvittighet, i det jeg jo liker å undervise, og jeg liker elevene, så det er jo egentlig bare tull å være gretten før man starter? Men likevel. I dag var jeg altså gretten. Jeg er ellers stort sett en smilende lærer. Jeg smiler meg gjennom timene, jeg smiler når jeg gir elevene skjenn, og jeg smiler når jeg ber dem gjøre som jeg sier, også når det er fjerde gang på fire minutter. Jeg er i tillegg stort sett gira, høyt gira, når jeg går inn i klasserommet, da blir elevene også gira, og jeg må bruke en del energi på å styre oppgirte elever i riktig retning. I dag derimot, når jeg ikke har smilt hele dagen, og når jeg heller ikke har vært supergira, så blir jeg overrasket ...

Rett før helga hadde vi skriftlig vurderingssituasjon i begge norskklassene mine (jeg har én på VG1 og én på VG2, begge på studiespesialiserende), begge i sidemål. For alle mine elever betyr det nynorsk, slik det er det for de fleste elever i norsk skole i dag. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet. I fjor hadde jeg også to norskklasser, men ettersom jeg da jobbet i Rogaland, hadde omtrent 40 prosent av elevene nynorsk som hovedmål. Det var ikke stor forskjell på nynorsknivået hos dem som hadde det som hovedmål/sidemål, og selv om det nok var slik at elevene jevnt over skrev bedre bokmål, så var det ikke ekstremt stor forskjell. At det er forskjell mellom Rogaland og Østlandet skjønner jeg, men likevel er jeg litt overveldet. Når man har hatt nynorskundervisning i mange år, så må en kunne forvente at et minste felles multiplum av kunnskap har gått inn? En kan selvsagt diskutere om nynorsk (sidemål...) bør være valgfritt, men det er en annen sak. Når man per dags dato faktisk har det som ...

Haha, FOR en fantastisk god tittel på et innlegg! FrPs nye wonderchild Hanekamhaug vil altså ha bråkmakerne i egne klasser ... Først, jeg er så utrolig enig med Miss Beany , når hun skriver at hun ikke tror at lærervoldepisoden som vi leste om i gårsdagens Dagbladet øker rekrutteringen til læreryrket... Jeg tror heller ikke at medias dekning av saken gjør det særlig bedre. Til Hanekamhaug vil jeg si; les dette innlegget om premiering av elever i norsk skole - og sett negative fortegn foran. Slike episoder som den her omtalte skjer fordi noen er tapere på skolen. Disse blir ikke MINDRE tapere av å settes i klasse med en gjeng med andre demotiverte og svake elever, med mindre man faktisk ØKER antallet lærere og pedagoger som skal ta seg av disse elevene. Jeg foreslår dermed at Hanekamhaug engasjerer seg i den saken, i steden for å gi disse elevene og de totalt uakseptable gjerningene deres enda mer oppmerksomhet. Slutt å gi elevene argumenter i kampen de fører mot lærerne, gi heller lær...

De siste dagene har jeg for første gang opplevd at enkeltelever har løyet for meg. Det har vært om helt banale småting, men likevel, i begge tilfellene har det vært HELT åpenlyst at de ikke har snakket sant, noe elevene nok også selv visste. Jeg er overrasket over at det da for enkelte er mulig å insistere på at det er læreren som lyver, når dette helt åpenlyst ikke er tilfelle. Uten å gå i detaljer - når det er så tydelig, hva er det som gjør at man da ikke innrømmer at man har gjort feil?

Tema i tysken for tiden er (naturligvis) at det er 20 år siden Berlinmuren falt. Fremdeles fryser jeg på ryggen når vi starter med dette - tenk for en følelse det måtte være å stå på muren, og se ut i en annen verden! Vi startet med denne utrolige historien i forrige uke, og da med Scorpions' Wind of Change (av en eller grunn får jeg ikke lagt den inn her, men anbefaler å ta en kikk på videoen!). Alle har hørt sangen, ingen vet hva den handler om. Selv om teksten er på engelsk - den er verdt å bruke i tysken også. Videre så vi to YouTube-klipp, det første en dokumentar om byggingen, den andre om murens fall. Fantastisk. Absolutt fantastisk. I tillegg er jo denne her en slager som MÅ med når man skal jobbe med Berlimuren: ...og ja, jeg blir rørt av denne sangen også, faktisk!

Sosiologielevene mine deltar for tiden i et prosjekt kalt Holbergprisen i skolen , og de siste (og neste) ukene har dermed gått med til å lage og skrive forskningsprosjekter om diverse tema. Utgangspunktet i de to klassene som deltar fra vår skole er kultur i vid forstand, så det spenner fra russetid til matkultur, fra elevpassivisering i skolen til rusmisbruk. Etter en lang introduksjonsperiode med besøk av blant annet sosiolog Ragnvald Kalleberg fra Universitetet i Oslo, har elevene nå endelig kommet så langt at de har fått litt feeling med hva det er å skrive en oppgave. De skal skrive (maks) 15 sider så dette er skikkelig opplegg, vinner de konkurransen får de 15 000 kroner, samt at de får reise til Bergen og møte vinneren av Holbergprisen på øverste nivå (tilsvarende noe sånt som vinneren av Abelkonkurransen i matematikk). De siste øktene har vi hatt kurs i metode, hvordan skrive en god oppgave (struktur) og kildeføring. Dette er ting som sitter i fingrene etter hundre år på uni...

Jeg liker jobben min! Jeg liker å være lærer. Jeg liker å undervise, og jeg liker elevene. Alle sammen liker jeg. Jeg liker dem som er frekke også, faktisk, og jeg liker dem som spør om de merkeligste ting. Jeg liker å lage prøver og oppgaver, og jeg liker å rette dem også, i alle fall når jeg har greit med tid. Jeg liker å planlegge timer, og å bruke laaang tid på å lage gode planer. Det er superstas! ...og når det i tillegg funker i praksis, så blir jeg glad, og det gjør jo oftest det, funker i praksis altså, så dermed er jeg som oftest glad når jeg er på jobb. Jeg liker også når elevene smiler, og når de er konsentrerte og lærer nye ting, men sannelig liker jeg ikke også at de plutselig er helt ute på villspor og snakker om noe helt annet - man kan nemlig bli overrasket over hvor ofte det elever snakker om faktisk er interessant. I tillegg liker jeg fagene mine, og jeg liker å observere elevene, drive med klasseledelse og å se hvordan så uendelig små detaljer kan styre en gruppe. Je...

Etter en del jobbing har jeg nå avsluttet Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv . Boka fikk jeg i gave av klassen min da jeg reiste fra dem i fjor, så den er fullstendig med takk og hilsen og 31 signaturer. Det i seg selv er jo et flott utgangspunkt for å lese en bok, og jeg har sett på dem hver gang jeg har åpnet boka. Dere var/er en fantastisk gjeng, folkens! ..men, tilbake til boka. Jeg har lest mye etter hvert, men dette er altså en av de mest utfordrende bøkene jeg har vært gjennom. Fløgstad skriver tett, men samtidig i alle retninger, og med masse henvisninger til tysk historie og filosofi. Dette skulle gå greit tenkte jeg, jeg har jo tross alt en del studiepoeng innenfor begge områdene, men det var likevel ikke til å unngå at jeg innimellom ble sittende å tenke at nå, nå går jeg glipp av noe, fordi jeg ikke kjenner bakteppet godt nok. Dette inntrykket ble forsterket av to mildt sagt upålitelige fortellere, som hele veien formidler ved hjelp av "jeg tror...", "jeg me...