Grense Jakobselv

Etter en del jobbing har jeg nå avsluttet Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv. Boka fikk jeg i gave av klassen min da jeg reiste fra dem i fjor, så den er fullstendig med takk og hilsen og 31 signaturer. Det i seg selv er jo et flott utgangspunkt for å lese en bok, og jeg har sett på dem hver gang jeg har åpnet boka. Dere var/er en fantastisk gjeng, folkens!

..men, tilbake til boka. Jeg har lest mye etter hvert, men dette er altså en av de mest utfordrende bøkene jeg har vært gjennom. Fløgstad skriver tett, men samtidig i alle retninger, og med masse henvisninger til tysk historie og filosofi. Dette skulle gå greit tenkte jeg, jeg har jo tross alt en del studiepoeng innenfor begge områdene, men det var likevel ikke til å unngå at jeg innimellom ble sittende å tenke at nå, nå går jeg glipp av noe, fordi jeg ikke kjenner bakteppet godt nok. Dette inntrykket ble forsterket av to mildt sagt upålitelige fortellere, som hele veien formidler ved hjelp av "jeg tror...", "jeg mener å huske at..." og "det ble fortalt i ettertid at...". Samtidig hoppes det i tid, og kronologien blir dermed vanskelig å få fatt i. Mitt hode brukte da en stund på å lete etter den "riktige" lesemåten, før jeg etter de første kapitlene endelig klarte å innfinne meg med at her må man bare lese, og la inntrykkene telle, mens alle de usikre detaljene heller får komme i bakgrunnen.

Kanskje er dette et bevisst grep? I etterkant er leseropplevelsen for min del nemlig sammenfallende med det som står frem som hovedinnholdet. Detaljene, hva som egentlig skjedde under Hitlers styre, og fremfor alt etterpå, er ikke viktige for noen av de to fortellerne i boka. Det viktige er helhetsbildet som de ønsker å få frem, av en æreverdig elite som gjorde og gjør det riktige. Skal de få frem dette bildet må detaljene tones ned, samtidig som de må bortforklares. Dermed ender de med å gjøre det alle dårlige løgnere gjør - de forklarer og bortforklarer og legger frem detaljer om all slags forhold, noe som fører med seg en kaotisk fremstilling som det er vanskelig å få tak på.

Innholdsmessig er dette ellers tankevekkende lesing. Å vite at nazismen ikke var et uopplyst massefenomen, men noe som akademikere i hele Tyskland gikk inn i er skremmende, og det får en til å tenke; hva hadde jeg gjort? Jeg liker også spesielt godt passasjen hvor en terrorist (formodentlig en ung aktivist tilhørende ytre venstre i Tyskland på 1970-tallet) får avslått søknad om nåde etter 25 år i fengsel. Dette med bakgrunn i at "det var vanskeleg, for ikkje å seia utåleleg å ha forherda drapsmenn gåande rundt på frifot i eit rettssamfunn som det tyske" (s. 392). Dette står som en slående kontrast til hvordan gammelnazistene fant tilbake til sine samfunnsposisjoner etter krigen, uten at dette ble tatt ordentlig tak i.

Hvem burde så lese denne boken? Jeg skulle gjerne sagt at alle bør lese den, men den er nok i tyngste laget for mange. Dette gjelder også for meg, selv om jeg innser at lengden og tyngden har en funksjon, og at boka nok vil vokse nå i etterkant. Likevel, den er verdt et forsøk, og Fløgstad gir et utrolig skremmende, men også fascinerende (og dermed enda mer skremmende) bilde av en flik av innsiden på noe stort, og svart.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan drøfte?

Hvordan skrive essay?