Holbergprisen i skolen


Sosiologielevene mine deltar for tiden i et prosjekt kalt Holbergprisen i skolen, og de siste (og neste) ukene har dermed gått med til å lage og skrive forskningsprosjekter om diverse tema. Utgangspunktet i de to klassene som deltar fra vår skole er kultur i vid forstand, så det spenner fra russetid til matkultur, fra elevpassivisering i skolen til rusmisbruk. Etter en lang introduksjonsperiode med besøk av blant annet sosiolog Ragnvald Kalleberg fra Universitetet i Oslo, har elevene nå endelig kommet så langt at de har fått litt feeling med hva det er å skrive en oppgave. De skal skrive (maks) 15 sider så dette er skikkelig opplegg, vinner de konkurransen får de 15 000 kroner, samt at de får reise til Bergen og møte vinneren av Holbergprisen på øverste nivå (tilsvarende noe sånt som vinneren av Abelkonkurransen i matematikk).

De siste øktene har vi hatt kurs i metode, hvordan skrive en god oppgave (struktur) og kildeføring. Dette er ting som sitter i fingrene etter hundre år på universitetet; det sitter så fast at det er lett å glemme hvor forvirrende det er i starten. Hvem husker ikke hvor enormt forvirrende det var, dette med teori. Hva er teori? Hvor finner man teori? Jeg lurte på det i flere måneder før jeg skjønte poenget. Men så, når du har skjønt det, så må man se teorien opp mot noe enda merkeligere, nemlig empiri. Sakte men sikkert oppdager man dog forskjellen, og man lærer hvordan en samfunnsvitenskapelig oppgave skal skrives.

I tillegg kommer kildeføringen. Jeg er fullstendig opphengt i kildeføring, det viktigste elevene lærer ved å skrive en slik oppgave er nettopp å føre kildene riktig, og å bygge opp et godt argument ved hjelp av skikkelig bakgrunnsmateriale. De oppvakte av elevene stiller dog gjerne spørsmål ved dette, hva er hensikten med å føre kildene? ...hvis man ikke skriver direkte av så er det vel nesten juks å føre opp kilden, og hvis man skriver noe man selv tenker, så blir det vel feil å lete opp en kilde for å føre den, når man jo tenkte tanken selv in the first place? Jeg stilles til veggs av disse spørsmålene, i det jeg ofte er enig med elevene. Kravene til struktur og kildeføring virker naturlige når man har brukt dem lenge nok, men disse faste rammene kan også virke begrensende på de friske tankene, når man alltid må belegge hver eneste detalj. Man går likevel gjerne fra å finne dette hemmende til å nidkjært møte systemets krav, før man senere (i mitt tilfelle i løpet av mastergraden) igjen kan ta et steg tilbake og ser at et stramt metodesystem ikke nødvendigvis bare er et gode.

Det tar tid å sette seg inn i akademisk tankegang, med alle dens regler for referanser, teoribruk, og metode. Det er dog fascinerende å se på når elevene kommer inn i det, og når de skjønner (deler av) systemet. Samtidig er det trist: Enda flere hoder blir dyttet inn i den samme tankeboksen, og enda flere hoder lærer at meningene deres først er noe verdt når de kan sette mastergradsstemplet under (minst!). Enda flere hoder kjøres inn i et veletablert tenkningssystem, hvor de fleste vil ble en del av den konforme mengden.

Kommentarer

Bjørn sa…
Hm. Jeg har aldri opplevd kildehenvisninger som hemmende.

Til elevenes spørsmål:
"Hva er hensikten med å føre kildene?"
Det er flere hensikter. Det mest opplagte er å svare på spørsmålet "Hvor har du dette fra?" Det er for å gi leseren en mulighet til å sjekke opplysningene og for å gi leseren mulighet til å sette seg mer inn i saken i kildene.

"...hvis man ikke skriver direkte av så er det vel nesten juks å føre opp kilden"
Nei. Det er aldri "juks" å føre opp en kilde, for det er ikke noe poeng å ha så mange kilder som mulig.

"og hvis man skriver noe man selv tenker, så blir det vel feil å lete opp en kilde for å føre den, når man jo tenkte tanken selv in the first place?"
Ja, enig. Gode ideer man selv har fått trenger man ikke kilde på.

Jeg opplever at folk er for lite opptatt av kilder. Vi har nettopp vært gjennom en valgkamp hvor folk har kastet rundt seg med påstander, og flere ganger når jeg har bedt om grunnlaget for påstandene har jeg fått vite at "det er sånt alle vet". Det er en viktig del av akademisk tenkning at man ikke bygger på påstander man ikke har noe grunnlag for...

Men altså: jeg skjønner ikke helt det begrensende i å måtte oppgi sine kilder, som dine elever altså opplever. Hva består det i?
Eva sa…
Bjørn,
Det jeg mener med at kilder kan være begrensende, er at HVIS man/elevene nå skulle komme opp med en original tanke, så blir det gjerne slik at man leter etter noen som har sagt det samme som det man selv tenker for å ha belegg for det en sier. Hvis en så ikke finner noen som har sagt det samme, så kan man ikke bruke sine egne tanker som teori (i alle fall ikke når man kommer lenger opp i studiene), fordi det kun er etablert forskning som regnes som vektig nok til å brukes. Dermed (tror jeg) kan mange originale tanker gå tapt, fordi man fokuserer udelt på at man alltid må ha en kilde til det en selv skriver.

Misforstå meg dog ikke, dette er et problem for de få, og gjerne da for dem som faktisk behersker kildeføringen ut til fingerspissene. For resten (de aller, aller) fleste vil ikke dette være særlig relevant:)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan skrive essay?

Digital debatt om medienes rolle i politikken