Ikke overraskende med språkmangel

NRK setter fokus på språkfagenes, og da spesielt tyskens svekkede stilling. Stadig færre søker seg til disse fagene både i videregående skole og ved universitetene. I saken nevnes flere viktige faktorer som gjør at man bør lære språk: Man får innblikk i andre lands kultur, og dette gjør det lettere å samarbeide innenfor både politikk og næringsliv. Ofte er ikke andre lands representanter like gode i engelsk som vi nordmenn er, og da kan man gå glipp av viktig informasjon om man ikke behersker den andre partens språk. Dertil kommer, for tyskens del, at Tyskland er en av Norges største handelspartnere, og de er også en viktig maktfaktor innenfor den internasjonale politikken. Dermed er det av svært stor viktighet at vi har et tilstrekkelig antall som behersker tysk, og også generelt andre fremmedspråk enn engelsk.

En god start på dette ville være å øke fokus på fremmedspråkene i skolen. Noe er gjort, ved at man i dag får tellende karakter i fremmedspråk etter ungdomsskolen, og ved at man må fullføre fremmedspråk nivå 2 om man ønsker å gå studieforberedende retning i videregående skole. Dette er likevel ikke tilstrekkelig. For at fagets status skal styrkes, må det sidestilles med de andre fagene, og da fremfor alt med realfagene. Fremmedspråk er, i likhet med realfag, avhengig av nitidig innsats fra elevens side, det kreves en del pugging (noe de fleste får frysninger på ryggen av), og det kreves gode, faglig sterke og engasjerte lærere.

Det er dessverre slik at dette overses av mang en skoleledelse. Mens man har realfagsverksted, realfagshjelp og realfagsstøtte, ekstrapoeng, ekstra lærerressurser og jeg vet ikke hva, så legges fremmedspråkstimene gjerne mot slutten av dagen (mens realfagene foregår først på dagen når elevene er friske i hodet). Det blir ikke avsatt egen møtetid for fremmedspråk, man blir ikke tilbudt andre kurs enn generell pedagogikk, og man ansetter gjerne hvem som helst som kan snakke språket som lærer, uten å skjenke mange tanker til om vedkommende er pedagogisk egnet for jobben. Det tilbys ikke noe ekstra til elevene; mens de pakkes inn og bæres fram for å lære brøkregning, er de overlatt til seg selv når det gjelder presens og preteritum. Selvfølgelig kunne en engasjert lærer stilt opp og brukt tid utenom undervisningen til å hjelpe dem, men denne tiden går dessverre bort i å fylle ut skjemaer og dokumentere alt hva som er gjennomgått om nettopp presens og preteritum, slik at ikke elevene kan komme og saksøke læreren for dårlig fremmedspråksundervisning i etterkant. Videre, er læreren borte finnes det aldri vikarer, og når en kommer frem til den lokalgitte muntlige eksamen, så kan man være sikker på at det går 10 år mellom hver gang noen kommer opp i fremmedspråk.

Dette resulterer i stor grad i et fremmedspråkslærerne er en privatpraktiserende, og samtidig utdøende rase. Elevene merker at dette er nedprioritert område, og innsatsen blir deretter. De har lært av søsken, venner og foreldre at fremmedspråk er vanskelig og slitsomt, og gjennom at faget nedprioriteres i skolen får de bekreftet at dette er annenrangs undervisning. Først skal de lære realfag, så skal de lære norsk. Deretter litt samfunnsfag, til sist må de løpe litt i gymmen. Og så, vent, hva var det? Jo, stemmer det, de må også ha fremmedspråk! Det hadde vi glemt.

For å oppsummere - det kan knapt være overraskende at det er språkmangel i Norge. Da jeg for ti år siden valgte programfag for VG3 var vi vel fem eller seks som valgte tysk. Da jeg studerte (2002), var vi fem i første semester, vel femten i andre semester, og sju på mellomfag, og jeg tror ikke det var noen ny tendens. Siden den gang har lite blitt gjort for å styrke fremmedspråkene, og da er det vel lite annet å vente enn at det går den veien det gjør nå.