Lærer elevene egentlig noen gang å tenke?

Dette halvåret underviser jeg blant annet i norsk på vg3, og vi har jobbet mye med analyse frem mot eksamen. I eksamensoppgavene står ofte at man skal se på form og innhold i teksten når man tolker, og dette har vi jobbet med, igjen og igjen. Elevene har blitt frustrerte, igjen og igjen. For hva etterspøres egentlig i en tolkning, sier de, jo, en subjektiv tolkning, altså en egen mening. Og dermed er det umulig å vurdere en tolkning, eller, det er i alle fall feil av læreren å vurdere en tolkning som riktig eller feil, fordi en tolkning alltid vil være riktig for den som har tolket. Denne diskusjonen har jeg hatt en god del ganger denne våren, og jeg tilstår gjerne at jeg har jobbet med argumentene mine. Ofte kan man avslå denne typen diskusjon med at tolkningen må være godt begrunnet i formen og i innholdet i teksten, og så lenge man da har gjort godt nok tekstarbeid, så vil også tolkningen ligge naturlig i det man har lest. Og så har jeg sagt at selvfølgelig kan man da også komme opp med alternative tolkninger, så lenge det finnes nøye gjengitt grunnlag for dem.

For oftest er det jo sånn. Men samtidig har de jo et poeng, selv om mye av denne kritikken nok ligger i at de synes det er kjedelig å analysere tekster. For teksttolkning er subjektivt, og det vi lærer dem er jo å følge en mal, et mønster, en oppskrift. Og jo bedre man følger oppskriften, jo bedre karakter får man. I tillegg lærer de at man ikke skal skrive jeg i teksten, at jeg-et skal være usynlig. De kan mene og synes, sier jeg, men de må skrive som om de vet, og helst finne andre som mener det samme, først da er argumentet deres gyldig. Skriv "det kan se ut som om...", "mye tyder på at...", "dette viser at..." og "det kan se ut som om...", sier jeg. Ikke skriv "jeg mener...", "jeg tenker..." og "jeg tror...".

Jeg følger reglene selv, og skriver aldri jeg (så nær som i denne bloggen). Jeg skriver som om jeg vet, og så får det være opp til noen andre å avsløre at det ikke er sånn. Slik har jeg lært å skrive. Men jeg husker godt at jeg heller ikke var komfortabel med den obligatoriske formen. Heldigvis fikk jeg som barn av forrige reform lov å skrive essay og kåseri gjennom hele videregående, så da var det ikke noe problem å komme ut med gode karakterer. Men så kom ex.phil. og ex.fac. Plutselig lå det maler der, maler for hvordan hele oppgaver skulle settes opp, og studentassistene sa det samme til meg som jeg nå sier til elevene: "Dette er slik man skriver en god tekst". Dette er fasiten.

Jeg husker at det nesten var ubehagelig, for samtidig lærte vi på forelesningene hvordan vi skulle tenke. Vi lærte å følge bestemte tankemønstre, og å analysere bestemte problemstillinger ut i fra bestemte, forutbestemte posisjoner. Hva vi mente og tenkte var likegyldig, det vi tjente på var å gjengi tankene til tidligere tenkere mest mulig nøyaktig. Jo bedre vi klarte å sette oss inn i hva andre ville tenkt om ting, og jo bedre vi klarte å følge det gitte oppsettet for hvordan vi skulle skrive om det, jo morsommere var det å ringe til karaktertelefonen etter eksamen. Den beste studenten er den som best kan gjengi andre, og som best skjønner hva som forventes. Men er man så selv i stand til å tenke en eneste fornuftig tanke? Det spiller liten rolle. Kanskje ingen rolle.

Det tok ikke lang tid å finne veien inn i systemet, og ja, jeg ble god. God til å gjengi, god til å kombinere, god til å sammenligne. Men lærte jeg noen gang egentlig å tenke? Antagelsen som ligger bak må jo være at man gjennom konstant gjengivelse av andres tanker, selv skal settes i stand til å bruke og bygge på det man selv synes er fornuftig. Men når får man egentlig lov til å begynne å tenke selv? Og når får man lov til å tenke egne tanker, som ikke er basert på andres? Når er ens egne tanker gyldige? Hvor mange studiepoeng må man ha for å ha gyldig patos?

Er undervisningen vi bedriver slik at det elevene lærer, egentlig er å ramse opp hva andre har tenkt, for så å slå det sammen til en forutsigbar og "riktig" tolkning som lærerne allerede kjenner til? Er det vi ønsker at de kun skal lære malen, slik at de kan analysere problemer vi går dem ut i fra teoriene de har lært? Hva om vi går glipp av de neste store tankene, fordi vi overser hva elevene tenker? Hva om de fornuftige tankene forsvinner inn i en evig repetisjon av gamle tenkere, slik at nye tenkere bare tenker gamles tanker?

Noe å tenke på!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!