Hvorfor bli lærer?

Jeg er (var) av typen evig student. Det har resultert i en bachelorgrad med fordypning i tysk og statsvitenskap, og en mastergrad i statsvitenskap. I tillegg litt historie, og et årsstudium i nordisk, noen ekstrapoeng i tysk fra ymse kurs i Tyskland og et års praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Tilsammen litt over 400 studiepoeng, fordelt over sju år som student. Masse moro har det vært, og jeg har fremdeles lyst til å studere. Religion, kanskje, eller språk, kanskje russisk? Eller spansk? Jeg har lyst til å ta filosofi, og mer tysk, og mer nordisk (språk), og for ikke å snakke om at det hadde vært moro med fonetikk, eller lingvistikk!  

Dette bruker jeg så til å være lærer, noe som er både givende og morsomt. Jeg har alltid villet bli lærer, og er rimelig sikker på at jeg gjør en god jobb, og jeg har det gøy mens jeg gjør det. Burde ikke det være bra? For alle er det tydeligvis ikke nok. Det skjer faktisk med jevne mellomrom at noen spør hva slags utdanning jeg har, elever er for eksempel ganske interessert i det. Når jeg så forteller om antall år og fag, så blir de først litt imponert, og så sier de: «...Men, hvorfor ble du lærer da?», eller «...og så velger du å være her sammen med oss!». De er ikke de eneste, det hender også at jeg møter andre, både med lang og kort utdanning, som lurer på hva som er vitsen. «Ja, dere får i alle fall lang ferie» er gjerne forklaringen de har på at noen kan velge å bli lærer, eller så antar de at det var vanskelig å få noen annen jobb, så da «måtte det vel bli det..?». Eller kanskje orka jeg ikke å ta doktorgrad? Du kunne jo blitt noe, og så ble du... lærer. Kanskje enda mer irriterende er det med dem som lurer på hva jeg kan. «Hva nytte kan du gjøre for deg da?». «Du som er lærer kan vel ikke så mye om dette», eller «vi hadde vel hatt mer bruk for en elektriker enn for enda en lærer».

Oftest orker jeg ikke å ta diskusjonen, for jeg vet at den ikke kommer til å ende opp med noe konstruktivt. Jeg skjønner det på en måte også, for mange må det fortone seg som et mareritt å skulle være lærer – og det kan det nok også være, om man ikke er motivert for det. Tenk å måtte drive med teori hver dag, og samtidig skulle forholde seg til 25 hormonelle tenåringer og alle deres problemer! Ja tenk det, tenk å FÅ LOV til å ha den jobben? Tenk å FÅ LOV til å holde på med det man interesserer seg mest for, og i tillegg kunne få være med å forme disse utrolige ungdommene. Jeg tenker på alle dem som har barn i skolen – de burde vite hvor stor rolle vi faktisk spiller, i et samfunn hvor det stadig stilles høyere krav om teoretisk kunnskap, og hvor foreldrene i stadig større grad kobler ut ettersom elevene blir eldre, og «voksne». Man får, og gir, så utrolig mye viktig! Jeg kan ikke forestille meg en annen jobb som er mer krevende, men som samtidig gir så mye tilbake.

Derfor, til alle dere som lurer på hvorfor noen vil bli lærere: Jo, fordi det faktisk finnes dem som er oppriktig interessert både i FAG og i MENNESKER. Som ikke bare vil ha en jobb som gir penger, men som også vil få brukt interessene sine. Som liker å være sammen med ungdommer, og å få lov til å spille den rollen som man som lærer faktisk kan ha – om man velger å ta den. Derfor. Så enkelt. Men tydeligvis for mange akk så vanskelig å forstå.