Takk til elevene mine!

Tre hektiske uker er tilbakelagt, og endelig er sommerferien her. Innspurten med tre vg3-klasser har vært heftig, og to partier til muntlig eksamen er tilbakelagt, sammen med at et godt antall med standpunktkarakterer er satt. Skoleavslutningen er gjennomført, og grilling med kontaktlærerklassen er avslutta. Så nå er de reist, alle sammen, og de fleste ser jeg aldri igjen.

Nå er dette andre året jeg får være med på å sende ut en avgangsklasse som jeg har kjent i tre år, og det er like merkelig i år som i fjor. De reiser, og jeg skal være igjen? Det er det rareste synes jeg, for det føles som om de går videre ut i noe som jeg burde være med på, og som jeg kjenner bedre enn dem, enda. De skal jo bli studenter de fleste, og jeg føler meg fremdeles som en student, som venter på at en voksen skal banke på kontordøra for å si fra om at han eller hun tar over arbeidet nå. Men så er jeg den voksne, og jeg er ikke lenger student. Og det er de som skal flytte på hybel og leve på ris og knekkebrød, fordi matinnkjøp konkurrerer med vininnkjøp, og alle vet jo hva som er viktigst av mat og vin! Nå er det de som skal studere og lese, stresse, få de vennene de vil kjenne hele livet, diskutere, drikke, flytte og flytte igjen, og det er de som skal tenke tilbake og romantisere over tiden på videregående skole. Det er de som skal tenke om meg som jeg gjør om mine lærere: "Husker dere HUN da, hun som...". Og jeg klarer ikke fri meg fra følelsen av at jeg helst vil ha dem her hos meg fortsatt.

På samme måte som i fjor kommer også følelsen av at det først er nå, akkurat når de slutter, at vi er blitt godt nok kjent. Naturlig nok er det jo sånn, fordi når pensum er gjennomgått og alle de livlige diskusjonene er gjennomført, når alle prøver er overstått og alt stoff er behandlet, da... Da er tiden inne for repetisjon og lange linjer, samtidig som vi har tid til å skravle om løst og fast, om livet videre, og om hvem vi er. Og nettopp da tenker jeg på alt jeg kunne lært dem, på alt jeg kunne sagt som jeg vet om hva de nå står ovenfor, og på alt jeg har gjort som de burde vite, for å forstå hvem jeg er, og for å forstå hvem de kan bli. Men så er det ikke tid til det, for nå reiser de. Og ville jeg tenkt disse tankene om de skulle vært mine elever i ett år til? Kanskje ikke. Kanskje er det nettopp den følelsen av at det snart er over som åpner for at den usynlige linja mellom elev og lærer delvis kan viskes ut de siste ukene, fordi den snart ikke trenger å eksistere lenger.

Jeg vet etterhvert at elevene setter enormt stor pris på gode lærere, og jeg vet hva som kommer når de siste dagene nærmer seg. Og jeg røres så dypt når 19-åringen med tårer i øynene erklærer hvor mye han kommer til å savne meg, og hvor mye jeg har betydd. Jeg røres så dypt når jeg får den lange takkemailen fra henne som har sittet ganske stille bakerst i klasserommet hele året. Jeg røres så dypt over å se at de er store nå, og allerede på vei videre. Jeg blir liggende våken på kvelden fordi jeg har dem med meg, fordi jeg savner dem allerede før de er reist. Og jeg tillater meg å nyte følelsen av å få lov til å bety så mye.

Dette, mine venner, er det beste, og det verste ved å være lærer. Elevene er fæle, fryktelige, late, vanskelige og sløve, dumme og teite. Men glad i dem er det umulig å la være å bli, og jeg tror aldri jeg kommer til å klare å holde den avstanden til dem som en del synes å mene at man burde ha. Det negative med det er at det er utrolig trist når de nå ikke er mine elever lenger. Det positive er at det gir uendelig mye glede å få lov til å tilbringe dagene med dem - og den gleden er verdt en god mengde melankoli i juni. Og jeg er ganske så sikker på dette: I august vil jeg gå rundt i gangene på Rosenvilde og savne dere, kjære årets vg3. Men så vil jeg få nye klasser, som jeg vil bli like glad i, og jeg kan banne på at jeg om et år, neste juni, sitter her med akkurat den samme følelsen av at de beste elevene EVER nå er ferdige med videregående skole.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan drøfte?

Hvordan skrive essay?