Hva skal jeg mene, lærer?
Før den første prøven i samfunnsfag i år, stilte flere av elevene meg det samme spørsmålet, uavhengig av hverandre. Da jeg først fikk spørsmålet første gang, skjønte jeg ikke hva problemstillingen var. Hva mener du med det? Når det så ble gjentatt flere ganger, skjønte jeg at dette var noe som vi måtte avklare i fellesskap. Spørsmålet var: Får vi trekk på prøven om vi svarer noe som du ikke er enig i?
At noen overhodet trengte å spørre dette spørsmålet, er opprørende nok i seg selv. Selvsagt fikk de ikke det, svarte jeg, dette er jo en standardprøve med svar fra boka, som kan være riktige eller gale. Dere kan svare mer eller mindre utfyllende, men stort sett vil det likevel være mulig å si om det er riktig eller galt svart. Men hva så med drøftingsspørsmål? Spurte de så. Hva om vi ikke er enige med deg, da får vi vel trekk, for da er det jo du som bestemmer hva som er riktig?
Plutselig innså jeg at alle de timene på PPU hvor samfunnsfagdidaktikklæreren snakket om å være bevisst sine egne meninger i undervisningen, faktisk hadde en viktig funksjon. I samfunnsfag vil det nemlig ofte være slik at man er grunnleggende uenig med elevene sine. Bare tenk på store spørsmål som EU, abort, krigen mellom Israel og Palestina, kjønnsroller, innvandring… Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Dette er alle områder som i følge læreplanen skal drøftes i samfunnsfag både på yrkesfag og på studieforberedende. Det er da ikke så rart at elevene blir i tvil, de er jo vant til at læreren har siste ord, både når det gjelder regler på skolen og når det gjelder fag. Det er jo læreren som har rett, og som kan mest om faget, så da vil det jo være naturlig at man også i samfunnsfag vil måtte være enig med læreren for å få en god karakter?
Jeg har mistanke om at mange lærere har gått i denne fella, og jeg har selv merket hvor vanskelig det er å skulle holde seg saklig i diskusjon om saker hvor du er grunnleggende uenig med elevene. Det kan være fryktelig fristende å trumpfe, gjennom å ganske enkelt gjøre det klart at jeg vet mer om dette enn deg, så dermed har jeg rett.
Dette er likevel ikke riktig (selv om mine elever tydeligvis hadde møtt på lærere som hadde gjort akkurat dette). Det finnes en grunn til at vi har politiske partier, til at det finnes ulike ideologier, og til at samfunnsfag faktisk er et fag, nemlig at det finnes ulike teorier om hvordan verden fungerer, og om hva som er riktig og galt. Det viktige i samfunnsfag er dermed ikke at elevene er enige med læreren, men at de kan sette seg inn i de ulike argumentene. Hva er argumentene for EU, og hva er motargumentene? Hvilke er sterke, og hvilke er svake? Hva er årsaken til at disse argumentene har kommet opp, hvem bruker hvilke argumenter, og hvordan fremmes de? Man blir ikke god i samfunnsfag av å bestemme seg for et standpunkt og så stå knallhardt på det, men av å klare å se de ulike sidene av saken, og kunne forstå grunnlaget for at andre mennesker tenker som de gjør. Man må gjerne være enig eller uenig, men det i seg selv er ingen prestastasjon. Prestasjonen ligger i å forstå, og også i å klare å respektere og sette pris på meningsmangfold.
At noen overhodet trengte å spørre dette spørsmålet, er opprørende nok i seg selv. Selvsagt fikk de ikke det, svarte jeg, dette er jo en standardprøve med svar fra boka, som kan være riktige eller gale. Dere kan svare mer eller mindre utfyllende, men stort sett vil det likevel være mulig å si om det er riktig eller galt svart. Men hva så med drøftingsspørsmål? Spurte de så. Hva om vi ikke er enige med deg, da får vi vel trekk, for da er det jo du som bestemmer hva som er riktig?
Plutselig innså jeg at alle de timene på PPU hvor samfunnsfagdidaktikklæreren snakket om å være bevisst sine egne meninger i undervisningen, faktisk hadde en viktig funksjon. I samfunnsfag vil det nemlig ofte være slik at man er grunnleggende uenig med elevene sine. Bare tenk på store spørsmål som EU, abort, krigen mellom Israel og Palestina, kjønnsroller, innvandring… Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Dette er alle områder som i følge læreplanen skal drøftes i samfunnsfag både på yrkesfag og på studieforberedende. Det er da ikke så rart at elevene blir i tvil, de er jo vant til at læreren har siste ord, både når det gjelder regler på skolen og når det gjelder fag. Det er jo læreren som har rett, og som kan mest om faget, så da vil det jo være naturlig at man også i samfunnsfag vil måtte være enig med læreren for å få en god karakter?
Jeg har mistanke om at mange lærere har gått i denne fella, og jeg har selv merket hvor vanskelig det er å skulle holde seg saklig i diskusjon om saker hvor du er grunnleggende uenig med elevene. Det kan være fryktelig fristende å trumpfe, gjennom å ganske enkelt gjøre det klart at jeg vet mer om dette enn deg, så dermed har jeg rett.
Dette er likevel ikke riktig (selv om mine elever tydeligvis hadde møtt på lærere som hadde gjort akkurat dette). Det finnes en grunn til at vi har politiske partier, til at det finnes ulike ideologier, og til at samfunnsfag faktisk er et fag, nemlig at det finnes ulike teorier om hvordan verden fungerer, og om hva som er riktig og galt. Det viktige i samfunnsfag er dermed ikke at elevene er enige med læreren, men at de kan sette seg inn i de ulike argumentene. Hva er argumentene for EU, og hva er motargumentene? Hvilke er sterke, og hvilke er svake? Hva er årsaken til at disse argumentene har kommet opp, hvem bruker hvilke argumenter, og hvordan fremmes de? Man blir ikke god i samfunnsfag av å bestemme seg for et standpunkt og så stå knallhardt på det, men av å klare å se de ulike sidene av saken, og kunne forstå grunnlaget for at andre mennesker tenker som de gjør. Man må gjerne være enig eller uenig, men det i seg selv er ingen prestastasjon. Prestasjonen ligger i å forstå, og også i å klare å respektere og sette pris på meningsmangfold.
Kommentarer