Slå et slag for lesegleden!

Jeg har dette året hatt to klasser i norsk, på henholdsvis VG1 og VG2 studiespesialiserende (tidligere allmennfag). Gjennom året har vi lest mye forskjellig, og det å velge ut litteratur har vært en utfordring i seg selv, spesielt på VG1. Mens man på VG2 skal gjennom hele litteraturhistorien fra middelalderen og opp til romantikken, har man på VG1 i større grad frie tøyler. Her ligger fokus på sjangerlære og metode, og så lenge man holder seg innenfor disse rammene står man dermed relativt fritt i litteraturvalg.

Rett over jul kom vi til prosa som tema, og måtte begynne å tenke på om vi skulle lese en hel roman, og i tilfelle hvilken. Jeg visste ikke om dette var noe man pleier å gjøre på VG1, så jeg tok en runde for å spørre de andre norsklærerne på skolen om hva de pleide å gjøre. Alle pleide å lese minst én bok på VG1, så den saken var grei. Men hvilken? Her kom det mange forslag. En hadde lest Bjørneboes Haiene, på yrkesfag hadde en annen brukt Harry Potter. Andre hadde brukt Herman (som jeg selv har grusomme minner fra, etter at jeg selv måtte lese den på videregående), en krimbok av Karin Fossum, Erlend Loes Naiv. Super. var blitt brukt. Så var også en av bøkene om Elling, Hvite Engler av Ingvar Ambjørnsen var blitt lest, og Huset med den blinde Glassveranda hadde vært henholdsvis stor suksess og kjempefiasko.

Jeg skrev flittig ned alles tips, men skjønte fort at dette ikke bragte meg så veldig mye lenger. Fortsatt hadde jeg rundt ti bøker å velge mellom, hvorav jeg selv hadde lest rundt halvparten. Hva skulle jeg gjøre? Burde jeg gi elevene et eller annet som oppfordret til analyse? Fremheve en god norsk forfatter? Gi et innblikk i en eller annen sentral epoke, for å gi elevene et startpunkt for de to neste årenes litteraturhistoriefest?

Ingen av delene ble valgt. Isteden valgte jeg ut fem av bøkene, deriblant både Harry Potter og Karin Fossums krim Se deg ikke tilbake. Elevene fikk så selv velge bok, og opplegget skulle kun følges av en bokrapport. Selv var jeg meget spent, for jeg var blitt advart mot å velge slike ”dårlige” eller ”lette” bøker. Ville dette føre til at elevene kjedet seg? Kanskje følte de at dette ikke var skoleaktig nok, når de ikke måtte lete etter store tolkninger om livet, døden og kjærligheten i bøkene? Kanskje gjorde jeg ikke en god nok jobb, lå det ikke i min lærergjerning å lære elevene å lese stor litteratur?

Færre og færre elever leser jevnlig. Mange elever har aldri lest en hel bok, kanskje med unntak av den de ble tvunget til å lese på ungdomsskolen. Flere leser kun nettsider, eller kanskje Se og Hør. Mange har aldri opplevd å bli helt oppslukt av en tekst. Å skape sine egne bilder av hva som skjer. Å leve seg så mye inn i en fortelling man gjennom lesingen selv er med på å skape, at man ikke klarer å legge boka fra seg. Å se filmen etterpå, bare for å finne ut at den ikke er så god som boka, fordi man gjennom boka fikk være med å lage handlingen.

For meg var det viktigste dermed ikke å stimulere de elevene som allerede leser, og dermed har opplevd dette. Disse elevene trenger ikke å bli pushet inn i lesingen, de leser ut boka de får første uka, og leser gjerne også den neste boka på lista. De forteller om bøker de har lest, anbefaler dem gjerne, og vil med tiden også lære å reflektere rundt det de leser. Om disse elevene er fornøyde eller misfornøyde med boka, teller så lite på dette nivået, fordi disse elevene sannsynligvis vil fortsette å lese uansett hva du prakker på dem. Når jeg leste Herman var det lite gøy, og jeg leste lite lenge etter videregående på grunn av at jeg var lei av å måtte lese alt mulig som jeg ikke hadde den minste interesse av.

Jeg var likevel en slik sterk og leseglad elev, som har lest veldig mye, både før og etter videregående. Hva vi leste hadde dermed liten effekt på meg. Pensumet vi måtte lese gikk nok hardere utover mine mindre sterke medelever. Jeg tror det knakk den lille lesespiren det måtte være mulig å plante. Å starte for tidlig med for tung eller komplisert litteratur, kan være nok til at eleven aldri igjen leser på eget initiativ, i det slike leseropplevelser sitter hardt i (jeg husker altså fremdeles min Herman, og en vond og vanskelig opplevelse med Hamsuns Pan, som jeg heldigvis leste seks år senere, for å finne ut at det absolutt er et av de største verkene som er produsert i Norge. Men tilbake til saken.). Med dette sier jeg ikke at man ikke skal lese klassikerne, eller at man ikke skal gjennom litteraturhistorien med det som hører til. Det jeg derimot sier, er at jeg er sikker på at det er fruktbart å la elevene velge lettere stoff av og til, der dette passer/er mulig.

Det gjorde det altså i min VG1-klasse, sånn rett rundt påske denne våren. De fleste valgte ikke uventet Karin Fossums krim, og jeg visste at opplegget fungerte når en av elevene skrev følgende i bokrapporten: ”Jeg har aldri lest en bok før, og synes lesing er kjedelig. Men når jeg leste denne bare måtte jeg lese videre, jeg klarte ikke å legge den fra meg, og jeg tenkte hele tiden på hva som ville skje videre. Takk for at vi fikk lese denne boka, den var kjempebra, og nå har jeg fått lyst til å lese flere bøker” (dette er ikke ordrett, men innholdet er det samme).

DETTE, mine venner, er vitsen med å få elevene til å lese bøker! Kanskje er ikke Karin Fossum dyp litteratur, og kanskje finnes den på kiosken på hjørnet i paperbackutgave. Men da må vi spørre oss, hva er poenget, hva vil vi oppnå med at elevene leser? For meg er det viktigste at de leser videre på egen hånd, at de husker at den boka var en god opplevelse. Kanskje kommer de ikke lenger enn Margit Sandemo eller fantasylitteratur, men det er slettes ikke å forakte! Så dermed, slå et (eller mange) slag for lesegleden først, og så kan vi analysere senere.