Premiering av de beste elevene?

Det alltid like fornuftige partiet Høyre vil gjerne premiere de beste elevene. Dette skal foregå ved at "det i barneskolen skal deles ut ferdighetsknapper i gull, sølv og bronse etter mønster fra idrettsmerkene, mens elevene i ungdomsskolen og på videregående skal kjempe om diplomer og plass på hederslister som blir hengt opp" (se artikkel i VG, eller i Dagbladet). Dette gjøres allerede ved amerikanske og britiske skoler, og Høyre mener altså at dette vil virke motiverende på de flinkeste elevene, mens det for de svake ikke vil utgjøre noen forskjell, ettersom de ikke vil bli nevnt.

Først, det gode med dette forslaget er åpenlyst. De svake slipper i alle fall å havne nederst på en eller annen rankingliste, da bare de beste elevene kommer med på lista. De svake slipper i det hele tatt å bli sett, og deres egenskaper vil ikke bli nevnt i det hele tatt. Vi vil kunne få et system som viser hvem vi skal se opp til, og hvem som skal prioriteres når det kommer til hjelp og tilrettelegging. Vi vil vite hvem som skal bli noe stort en dag. Vi vil slippe å ta hensyn til slike uvesentlige ting som utvikling og individuelle prosesser. Vi kan bare se hvem som ligger øverst på lista, så vet vi hvem som er de smarteste i klassen.

Vi kan overse at dette vil skape press, på de flinkeste som må holde seg på toppen, og på de svakere som aldri kommer seg dit. De svakeste vil bevitne at andre stadig blir premiert, mens de selv aldri vil nå frem. Vi vil få en smalere skole hvor både elever og lærere prioriterer det som trengs for å komme øverst på lista, mens alle de kunnskapene som trengs for å bli et deltagende samfunnsmenneske blir skjøvet (enda mer) til side (enn de nå blir som en følge av nasjonale prøver og den slags fantastiskheter). Vi ser også selvfølgelig bort fra at vi her skal prøve å strekke oss etter skolesystemer som opprettholder store klasseskiller og produserer skoletapere som løper løpsk med skytevåpen.

Vi kan se på Tyskland som eksempel på et land som har trukket det hele enda litt lenger. Her finner vi et tredelt skolesystem, hvor elevene riktig nok ikke blir premiert, men derimot sortert fra de er 10-12 år. Elevene velger da Hauptschule, Realschule eller Gymnasium, hvorav sistnevnte tilsvarer studieforberedende (allmennfag). Hit kommer de flinkeste elevene. Middels flinke elever går på Realschule, som tilsvarer deler av yrkesfag. Her får flinke elever gå videre på Gymnasium etter endt skolegang, mens resten går yrkesskole eller går ut i lære. De svakeste elevene går på Hauptschule, som er obligatorisk for alle. Her får man praksisrettede basiskunnskaper, rettet direkte mot de "enkle" yrkene. I tillegg finnes diverse spesialskoler, for dem som ikke fikser noen av delene. Klarer man ikke det skoleløpet man har lagt opp til, kan man bli sendt nedover (eller for de heldige, oppover) i systemet til en skole med lavere/høyere nivå, og er man riktig flink, kan man til og med få hoppe over ett år eller to.

Dette høres jo flott ut, ikke sant? Vi kan overse at dette fører med seg sterk lagdeling i samfunnet, uverdige tilstander ved mang en Hauptschule, lærere med skuddsikker vest, elever som dropper ut og aldri mestrer noe, fordi de aldri en gang får sjansen til å delta i de beste fora. Prioritering av de beste. Prioritering av de beste. Prioritering av de beste. Også i Tyskland finnes likevel fellesskoler (Gesamtschulen), hvor alle elevene blandes. De sterke(re) elevene går likevel ofte over i Gymnasium, slik at det likevel i praksis blir en skole for de svake, og en for de sterke.

Kanskje kan dette synes som litt på siden av Høyres lille forslag om premiering. Men i bunn og grunn handler det om det samme. Hva slags skole vil vi ha? En skole for alle, eller en skole for de sterke? Misforstå ikke, jeg er fullstendig enig i at de sterke i norsk skole får for få utfordringer, og for lite skryt. Jeg er enig i at det er for mye dulling, og for mye undervisning på treer- og firernivå. Jeg er enig i at vi ikke skal skryte alle elevene opp i skyene uansett hva de gjør, og i at de flinke elevene også skal vite at de er flinke, slik at de får selvtilliten til å satse videre.

Jeg tror likevel ikke at den riktige veien å gå for å få dette til er å henge opp lister i gangen med navn og poengsum, eller å gi sjokolade med gulltrekk til den sjuåringen som lærer å lese først. Dette vil heller skape misunnelse, press, mindreverdighetsfølelse, og ikke minst et fokus på spesifikke læringsmål som vi ikke er tjent med å ha i norsk skole.

Jeg merker meg ellers at til og med enkelte FrP-politikere synes at dette er et merkelig forslag, uten å kommentere dette videre...

Kommentarer

Roy André sa…
Som medlem av høyre er jeg egentlig enig i hva du sier, men synest samtidig at den norske skolen i dag er en skole der alle "skal" være like, og der det blir tilrettelagt for svakere elever til å komme seg opp, mens de sterke elevene må jobbe med oppgaver på et middelsnivå, selv om de har potensialet til å gå videre og gjøre vanskeligere oppgaver. Noen har tydeligvis forstått at det finnes svake elever, og at det skal tilrettelegges for disse. Hvorfor skal det da ikke tilrettelegges for de som er sterke, for da å utvikle elever med mer kunnskap? Den Norske skolen er heller en gjennomsnittsskole, der alle tydeligvis har samme nivå. Jeg forstår Høyres forslag, men mener at det heller er feil måte å gå fram på, da dette ikke bygger videre med mer kunnskap, men heller fører til at noen alltid vil føle at de ikke når opp, mens andre vil ved enkelhet kunne ligge på en evt. liste. En slik liste vil føre til at noen vil prøve å jobbe hardere, mens andre vil lære (f.o.m barneskolen) at de ligger bak andre kunnskapsmessig, og vil sannynligvis ha en liten motiverende effekt...
Eva sa…
Jeg er veldig enig med deg i at de sterkeste elevene kommer dårlig ut i norsk skole, i det de(re) sjelden blir utfordret/presset til deres ytterste potensial. Det som da ofte skjer er at man enten flyter igjennom, får greie karakterer, og har det morsomt (dette gjorde jeg selv med stor suksess..), eller at man klarer å prestere til beste karakter, men da med høyt egeninitiativ. Det er dermed svært viktig å finne en løsning som stimulerer de flinke, men dette må skje uten å ta motet fra resten.

Jeg tror kanskje løsningen ligger i at vi må bli flinkere til å få folk til å velge det de får til - og vi må bli flinkere til å innse at alle kan ikke gjøre alt (og fremfor alt, alle er ikke teoretikere). Dette er vanskelig i dag, fordi alle må ha de samme teorifagene i ung.skolen, og dermed har ikke de teorisvake elevene forutsetning for å finne ut hva de er flinke til. Dette har man prøvd å gjøre noe med med å innføre et ekstra forberedelse-til-vgs-fag i ungdomsskolen, noe som dog ikke fungerer særlig godt, ennå. Men kanskje, kanskje, ligger det noe der?
Anonym sa…
Jeg var en av de som var flink i matematikk, og på 80-tallet så var det få ekstra utfordringer til oss som var flinke i et fag. Læreren kopierte opp noen ekstra oppgaver vi kunne gjøre, men det var stortsett oppgaver av samme vanskelighetsgrad. Mange mattetimer fikk jeg beskjed om å tegne noe eller jobbe med andre lekser.
Oliver sa…
Meningen med å premiere de beste er da ikke å skape skille mellom de gode og dårlige, men heller å oppmuntre hver elev til å oppnå sitt potensiale ved å arbeide hardt for dette.

Det har blitt til for stor grad en trend i norsk skole å lene seg tilbake og la timene gå sin gang. Er det positivt å la de begavede elevene forfalle i en norsk skole med lav standard? Eller omvendt?
Eva sa…
Som jeg skriver i kommentaren over, jeg er helt enig i at norsk skole inneholder mye middelmådighet. Dette løser vi likevel ikke ved å gjøre undervisningen om til konkurranse, for så å premiere vinnerne. Tenk på dem som aldri vinner, hva skal være deres motivasjonsfaktor, om vi legger opp til et behaviouralistisk system der kun vinnerne får positiv respons? Tenk på han/hun som er vant til å toppe lista, men som så plutselig gjør det dårlig i en periode? Mange vil nok da stikke i hodet i sanden for å unngå videre nederlag, og vi vil bli sittende igjen med en skole hvor de som er tøffe i trynet og flinkest til å lære seg akkurat det som kreves for å toppe lista alltid kommer øverst. Vil vi ha det?
Miss Beany sa…
Eva du er så lur! Men med tabloidpressen trenger en ikke tenke så lenge før en skjønner at det som står der bare er enkel og lett fordøyelig vrøvel! Det som høres enkelt og greit ut er som hurtigmat, greit, lettvint og enkelt, men elendig ettersmak!
Eva sa…
Bare så synd at det også finnes seriøse politikere som synes å mene at dette er en god metode...
Hanne sa…
Heisann! Her var det visst fler som hadde tenkt noe av de samme tankene som meg. Jeg vil ikke gjenta megselv, så her er det jeg mener... http://hankie.wordpress.com/2009/07/27/medaljer/

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan skrive essay?

Digital debatt om medienes rolle i politikken