Verden etter Amerika

Fareed Zakarias bok har gjort suksess hos flere anmeldere etter at den kom på norsk denne våren, og ligger nå høyt oppe på salgslistene for faglitteratur (se anmeldelser i Morgenbladet og i Aftenposten). Etter nesten ett år med bare skjønnlitteratur etter innlevert masteroppgave i september i fjor, ble det denne boka som skulle dra meg ut av faglitteraturdvalen igjen. Omtalen av boka så såpas lovende ut at jeg måtte ta steget ut i statsvitenskapverdenen igjen. Det var den også vel verdt!

Zakarias hovedfokus er hvordan Østen, derunder Kina og India, stadig vokser seg større. Både politisk og økonomisk haler de innpå USA, som i motsetning til de to forutnevnte står forholdsvis stille i sin utvikling. Likevel understrekes det at USA fortsatt har de beste kortene, og at de vil beholde disse så lenge de klarer å omstille seg å bruke den posisjonen de faktisk innehar i dag.

Spennende lesning altså, uten at det er voldsomt nyskapende. Kinas voksende potensiale er åpenlyst, mens India fremdeles har en del utfordringer på grunn av et enormt og tungrodd demokrati. USAs forsprang når det gjelder utdanning og teknologiske nyvinninger er fortsatt enormt. Man skal heller ikke se bort i fra at den amerikanske drømmen spiller en stor rolle – mens kinesiske myndigheter har all makt over utviklingen av landet (med de fordeler og ulemper dette medfører) og indiske myndigheter har enorme hindre både med styre, fattigdom og et ekstremt mangfoldig samfunn som skal settes sammen i et demokrati, har amerikanerne en fordel i sitt image som ”the land of possibilities”.

Dette medfører, som Zakaria også ganske riktig påpeker, at USAs kulturelle tiltrekninskraft er enormt mye større enn den Kina og India innehar. Kultureksport virker kanskje som en detalj, men for USAs vedkommende er det like viktig som politisk- og økonomisk påvirkningskraft. Så lenge verden fortsetter å være storforbruker av amerikansk kultur, skal det mye til for at USA mister sin magiske tiltrekningskraft. Om dette likevel skulle skje, så vil det nok heller skje ved at amerikanerne skyter seg selv i foten ved å innlede meningsløse kriger og støtte aggresive regimer i diverse fjerntliggende land, for gjennom dette å vekke motstand i verdensopinionen. Til nå har det likevel ikke endret USAs status nevneverdig, og med Obama på tronen ser det ut til at vi igjen omfavner den amerikanske drømmen.

Ta en kikk på boka, i alle fall. For alle med litt interesse for utenrikspolitikk, vil den ha mange interessante tanker å by på, både når det gjelder Kina og Indias fremvekst, og USAs posisjon. På tross av en populærvitenskapelig tilnærming og at mye er kjent stoff, er boka absolutt verdt noen timers lesing.