Inspirasjon!

I går tilbragte jeg noen timer på ungdomsskolen. Min ungdomsskole, altså. Ja, jeg var på konsert, med Backstreet Boys, og New Kids On The Block. Førstnevnte band var ett av de aller største da jeg gikk på skolen, og selv om jeg må innrømme at jeg helst hørte på Westlife (som er et annet boyband), var jo i alle fall Backstreet Boys ett av de aller, aller største. "Shape of my heart" er fortsatt en av de fineste sangene jeg vet.

Vel, ja, men så hva har dette med skolen å gjøre? La meg starte med å fortelle litt om konsertkonseptet. To band, hvis sanger stort sett har tekster med verselinjer som "please don't go girl, you'd be ruining my whole world" og "get down, get down, and move it all around". Sangene ble sunget av de kjekkeste guttene, satt sammen i band av produsenter som plasserte dem sammen slik at de fremsto som ulike typer, slik at alle jentene i verden kunne finne en i bandet som de likte.Guttene var kjekke, og jentene var gale.

Og nå er de altså på turne, den eldste er 44. De synger fortsatt "I'll never break your heart", og de har fortsatt hemningsløse hoftebevegelser. De selger seg fortsatt som superstjerner, og de som fortsatt har en overkropp å vise frem, viser den frem. De gjør fortsatt obskøne gester til publikum, som nå er jenter/kvinner i alderen 25-35. De danser fortsatt på rekke i hvit dress. Det er helt på grensen til det som elevene mine ville kalt sykt kleint, men de gjør det, og de gjør det godt. Og hva er det som gjør at det fortsatt funker? Jo, de har tydeligvis tro på det de gjør, de gjennomfører med total tilstedeværelse og entusiasme, og de trosser utgangspunktet som ligger i at sangene og bevegelsene de fremfører er laget for 20-åringer, ikke for familiefedre. Overført til markedsterminologi, de makter å selge et produkt som publikum ikke nødvendigvis ville kjøpt, hvis det ikke var for at selgerne la sjela si i salgsprosessen. Overført til skoleterminologi, for å få elevene til å bli engasjerte og interesserte i et fag, krever det at læreren har det engasjementet og den interessen for faget som man også ønsker at eleven skal ha.

Selv om mengder med bar overkropp og sukkersøte falsettstemmer kan bli i det meste laget, klarer jeg ikke å slutte å tenke på hvor stilig det er at de klarer å gå så fullstendig inn i rollen som de helt klart spiller. Og jeg tenker at de, og andre artister, er en utrolig kilde til inspirasjon med tanke på innlevelse og glød. Målet mitt er dermed nå å være like engasjerende og ha like stor innlevelse i klasserommet, som Nick Carter og Backstreet Boys har på scenen.

Ønsk meg lykke til med det!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!