Takk til elevene mine!
Tre hektiske uker er tilbakelagt, og endelig er sommerferien her. Innspurten med tre vg3-klasser har vært heftig, og to partier til muntlig eksamen er tilbakelagt, sammen med at et godt antall med standpunktkarakterer er satt. Skoleavslutningen er gjennomført, og grilling med kontaktlærerklassen er avslutta. Så nå er de reist, alle sammen, og de fleste ser jeg aldri igjen. Nå er dette andre året jeg får være med på å sende ut en avgangsklasse som jeg har kjent i tre år, og det er like merkelig i år som i fjor. De reiser, og jeg skal være igjen? Det er det rareste synes jeg, for det føles som om de går videre ut i noe som jeg burde være med på, og som jeg kjenner bedre enn dem, enda. De skal jo bli studenter de fleste, og jeg føler meg fremdeles som en student, som venter på at en voksen skal banke på kontordøra for å si fra om at han eller hun tar over arbeidet nå. Men så er jeg den voksne, og jeg er ikke lenger student. Og det er de som skal flytte på hybel og leve på ris og knekkeb