Innenfor og utenfor døra til klasserommet
En gang i høst hadde jeg en lengre og ganske fortrolig samtale med en av elevene mine. Innimellom løst og fast sa han «Eva, jeg tror egentlig du har mest lyst til å være en av oss!». Jeg svarte nei med en gang, jeg vil jo ikke være en av elevene! Jeg vil gjerne bli kjent med dem og jeg er personlig interessert i dem, kanskje mer enn mange andre lærere, men jeg vil ikke være 18 igjen – til det er friheten i voksenlivet for stor. Men siden har dette blitt et av disse utsagnene som jeg blir gående og tenke på. For hva var det som fikk ham til å tenke og si dette? Hvordan fremstår jeg i klasserommet, i forhold til hvordan jeg selv tenker at jeg er når jeg ikke er i lærerrollen? Og er det riktig å snakke om en lærer i rolle, og hvordan ser i tilfelle denne rollen ut? Det som i alle tilfeller står klart for meg, er at det er tydelige forskjeller mellom den læreren som elevene kjenner, og den personen jeg eller er. For det første: Jeg er mer selvsikker i klasserommet i møte med elevene e...
