Skoletanker

Dagens Bergens Tidende har følgende overskrift på forsiden "Vil gi unge bonus for å bli på skolen". Den gode professor Torberg Falch mener at elevene må få belønning i form av penger eller noe annet attraktivt for å fullføre. Dette skal hjelpe de elevene som er lite motivert til å bli mer motivert. Artikkelen synes ikke å være lagt ut på nett, så for dere som vil lese - dere får løpe og kjøpe dagens BT. I denne bloggen har jeg lagt vekt på å legge frem saklige argumenter for mine synspunkter, og ikke raljere mer enn absolutt nødvendig over de halvgode og ikke-så-gode forslagene som innimellom lanseres som redningen for skole-Norge. Dette forekommer meg nå som svært vanskelig. Falch har rett nok regnet ut av samfunnet Norge taper 900.000,- årlig for hver elev som dropper ut av videregående skole. Det kan være sant og visst, men pengebelønning løser ikke problemet, det fjerner ikke årsaken til at elevene dropper ut. Dette ser ut til å ha gått professoren hus forbi. Implikasjone

I sosiologitimen på fredag fikk jeg (indirekte) et av de fineste komplimentene jeg har fått som lærer. Vi nærmer oss slutten på skoleåret, og jobber med det siste kapitlet i boka. Elevene satt i par og diskuterte, mens jeg gikk rundt og hørte. Så hører jeg en av jentene si noe sånt som dette til venninen sin: "Vet du hva? Jeg har faktisk begynt å skjønne hva de snakker om på nyhetene nå, og mye av det er faktisk interessant!" Jeg blandet meg inn i samtalen, og spurte om det var fordi hun hadde sosiologifaget, og det var det altså. Smilende gikk jeg videre i klasserommet, mens jeg tenkte for meg selv; "YES"! Hvis undervisningen har hatt den effekten på noen av elevene, så har jeg gjort mye riktig. Min interesse for nyhetene, og ikke minst for politikken ble vekket i løpet av videregående, og om jeg klarer å gjøre det samme med mine elever, så har jeg gjort en viktig jobb. Så får det være at andre elever tilbragte den samme timen i svime (og da mener jeg virkelig i sv

Eksamen og standpunktkarakterer nærmer seg. I sosiologi har vi nå i dette øyeblikk nest siste prøve for terminen. Elevene sitter bøyd over arkene, og de ser med jevne mellomrom konserntrert ut i rommet, mens de bøyer på fingrene og prøver å få blodomløpet i gang. Jeg savner det, å sitte sånn og ha kontroll, å vite at det eneste som står igjen er å bare skrive ut alt det man kan, for så å levere og gå, å kjenne på følelsen av å ha prestert noe. Dette er nok en følelse som mange har hatt, men også som mange aldri har. Jeg lar meg likevel overraske av at så mange faktisk velger å ikke delta. De som leser denne bloggen innimellom har kanskje fått med seg at vi har gjort en ny vri med vurderingspraksisen i sosiologifaget, for å komme høyt fravær og selektivt oppmøte til livs. Dette fungerer veldig fint for de flinke, som nå bedre får vist hva de faktisk kan. Det har dog ikke hatt særlig effekt på dem som trenger incentiv til å faktisk komme. Jeg tar meg i å lure på hva det er som holder dem

Denne uka er det underveisvurdering som står på programmet. Iflg. opplæringsloven skal nå elevene få tilbakemelding også midt i terminen på hvordan de ligger an i alle fag. Hos oss gjøres det heldigvis på en rimelig enkel måte, hver elev får et skjema hvor faglærer skriver opp karakter i forrige termin, og et kryss for om han/hun ligger har forbedret seg, ligger på samme sted eller om karakteren har gått ned. Dette systemet er jeg veldig for, det er lettvint og greit, samtidig som det gir oversikt både for faglærer, kontaktlærer og elev. Samtidig er det ikke til å komme unna at det er litt dobbeltarbeid, vi skal jo også gi tilbakemelding skriftlig eller muntlig etter hver vurderingssituasjon, og det betyr at om vi gjør jobben vår, så skal eleven til en hver tid vite hvordan han/hun ligger an i faget. Det føles dermed litt som om dette er en måte å hente inn de lærerne som ikke gir skikkelige tilbakemeldinger etter vurderingssituasjoner, eller for å gi en ekstra vekker til de elevene so

I går startet vi med det største av de store temaene i den tyske grammatikken, nemlig kasus. Det er dette vi husker, alle vi som har hatt tysk på skolen, og for mange er det nok dette som har gjort at vi husker grammatikken med gru. Ettersom jeg har tysk 1 har ikke elevene mine vært borti dette før, så jeg var forberedt på krise da vi skulle starte opp, og det så det også først ut som om jeg skulle få... Klok av skade hadde jeg forberedt meg godt. Forrige uke tok jeg ut tre sterke elever av klassen, og lot dem jobbe seg gjennom hele temaet på egen hånd. Tanken var at disse tre skulle kunne fungere som gode hjelpere for resten, slik at ikke alle ble avhengige av (bare) min hjelp. Til den første timen om temaet hadde jeg også planlagt masse praktiske aktiviteter som skulle hjelpe dem over kneiken med å forstå forskjellen på subjekt og direkte objekt/predikativ, og hvordan disse må kobles med nominativ og akkusativ. Dette starta veldig fint, og alle hang med på de tre setningsleddene S, D

Liv Edsberg (Elvebakken vgs) og Andreas Titlestad (Sandvika vgs) har i siste nummer av Norsklæreren skrevet et konstruktivt forslag til hvordan vi som norsklærere kan redusere vurderingsbyrden skriftlig. Kort fortalt foreslår de at en velger ut to sjangre per termin, en i hovedmål og en i sidemål. Sjangeren ferdigbehandles i løpet av perioden, slik som man i andre fag gjør seg ferdig med hvert enkelt tema før man går videre. På denne måten dekkes alle sjangrene nok på en bredere måte enn i dag, i det man går dypere inn i hver sjanger. Mindre tid går med på å rase gjennom alt for mange vurderingssituasjoner per termin, og det blir mer tid for både elev og lærer til å faktisk gå grundig inn i stoffet. Dette høres ut som et svært fornuftig forslag, og jeg antar at dette blir tema på vår skole på neste norskmøte om vurdering. Jeg gleder meg!

Jeg vil få vise til dette treffende innlegget om norsk i skolen- jeg er så hjertens enig! Noe må gjøres med tanke på rettemengde og realitetssans i norskfaget. Selv er jeg på tur ut som norsklærer, og det etter bare to år i jobb. Får jeg velge, så velger jeg det bort, og det av to enkle grunner, nemlig rettemengde og vurderingsproblematikk.

Fra i dag vises programmet Hjernevask med Ole-Martin Ilhe og Harald Eia; sju episoder på NRK1, hvor det visstnok taes et oppgjør med det rådende alt-er-kultur-regimet. Spørsmålet er svært relevant - i et samfunn hvor det aller meste tilskrives det tilllærte, er det på høy tid at noen setter fokus på at noe kanskje også er medfødt. For mange av oss er dette uvante tanker, tanker vi kanskje har tenkt, men som vi har lært å se bort i fra. Biologi er ikke viktig, det er kontekst og omstendigheter som teller . Vi jobber samtidig med temaet Fordeling av godene i sosiologifaget for tiden, og dette tv-programmet går rett inn i pensum her. For hva annet har ikke elevene til nå lært, enn at individet formes ut i fra samfunnet det er en del av, ut i fra deltagelse i de ulike grupper og samfunnslag som vedkommende måtte være en del av. Så kommer nå empiribiten på bordet, og da blir forskjellene som likevel finnes svært tydelige. Kvinner velger andre yrker, og de tjener mindre. Selv om vi er et av