Tidligere elever på besøk

I første politikkøkt i august opplevde jeg noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Etter 7-8 minutter banket det på døra. Og inn kom de to søte jentene dere ser på bildet til høyre. Hanna og Siri, som var mine elever i fjor, og som nå er ferdige med videregående, lurte på om de kunne få lov til å være med i timen, fordi de savnet det? Sjelden blir jeg satt ut i et klasserom, men dette var et sånt øyeblikk hvor jeg bare ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre. Men inn fikk de komme, og de ble der i økta ut, mot at jeg fikk ta bilde av dem, og skrive om dem og dette på generelt grunnlag. For utover høsten har jeg hatt besøk av flere gamle elever. Som er med i timene mine, eller som bare kommer innom for å slå av en prat. Og det er så utrolig hyggelig, og jeg setter veldig pris på å kunne kalle dem mine tidligere-elev-venner - alle sammen! Samtidig har det satt meg i et nytt dilemma.

For med disse elevene, de gamle, har jeg et mye løsere forhold enn til de nye. I en ny gruppe vil jeg være strengere, tydeligere, fastere, og fremfor alt mindre privat. Og så går året, og så vet vi alle lærerne at når det nærmer seg slutten, da slipper man litt opp. Denne balansen blir vanskelig når de er til stede samtidig. For de rammene og det forholdet jeg ønsker å bygge til de nye, kan ikke starte på det uformelle nivået jeg nå er på med de gamle. Videre enn dette har jeg ikke kommet i refleksjonen rundt dette, men jeg tror i går i retning av at dette i mindre grad er et problem enn det jeg tror det er. For med de gamle elevene følger også et godt rykte og en positivitet som smitter over på de nye. De sklir inn i den gode modusen egentlig før vi har rukket å komme dit, fordi de hermer de gamle, gode. Det er jo dog igjen krevende i den andre retningen, for det fører med seg at de nye gir seg de samme frihetene som de ser at de gamle elevene har, noe som gjør at jeg må jobbe mer i ordensretningen, mens relasjonen stort sett faller på plass av seg selv.

Og så er vel dette egentlig et luksusproblem? Ja det er det. Det er et privilegium å få besøk av tidligere elever, og det er herlig å føle på at vi har og har hatt en relasjon som de - dere! - har lyst til å fortsette å ha! Så jeg klager ikke, absolutt ikke. For jeg har den beste jobben som finnes, og sannsynligvis også de beste elevene. Og det gjelder både de tidligere, og de nye:)