Eksamenstiden er kommet, og jeg får opp mitt eneste skriftlige parti på mandag - da skal 18 heldige elever ha eksamen i Politikk og menneskerettigheter. Det betyr at øktene denne uka går med til forberedelse og repetisjon, før den store dagen kommer over helga. Vi har fire økter med repetisjon før skriftlig eksamen til sammen, og disse har vi disponert på følgende måte: Den første økta brukte vi på å oppsummere faget på tavla. Dette pleier jeg å gjøre i alle fag, og elevene pleier å like det veldig godt. Da er det oss, tusjen og tavla, og så jobber vi sammen frem sammenhenger mellom begreper og de lange linjene i faget. For meg som lærer er dette alltid en spennende økt, for den sier både mye om hva elevene har lært (det kommer veldig tydelig frem ut i fra hvilke innspill de kommer med), og den sier noe om i hvor stor grad jeg har fått på plass en oversiktlig og sammenhengende fremstilling av faget i løpet av året. Tavlene våre så sånn ut etter timen, det er ikke så lett å se sam...
Debatten rundt lekser i skolen har lenge vært mer eller mindre konstant til stede i norsk offentlighet, og mer eller mindre kvalifiserte personer uttaler seg stadig om dette. De største argumentene mot lekser ser ut til å være at de (1) forsterker forskjellene som allerede er til stede, og at de (2) fører med seg at elevene må bruke uforholdsmessig mye tid om ettermiddagen/kvelden på leksene. Denne tiden burde brukes sammen med foreldrene, og elevene har uansett lite utbytte av å jobbe alene med leksene, i det dette er både upedagogisk og også vanskelig, spesielt for de elevene som allerede sliter. I tillegg krever vi (3) for mye av elevene når de må gjøre lekser. Jeg tar meg i å riste på hodet. For det første, lekser virker forsterkende på forskjellene mellom elevene, i det flinke elever jobber mer med leksene og dermed gjerne blir enda flinkere, mens svakere elever jobber lite/ingenting med leksene. Dermed vil forskjellene øke. Men er løsningen på dette å fjerne leksene, slik at inge...
Jeg er (var) av typen evig student. Det har resultert i en bachelorgrad med fordypning i tysk og statsvitenskap, og en mastergrad i statsvitenskap. I tillegg litt historie, og et årsstudium i nordisk, noen ekstrapoeng i tysk fra ymse kurs i Tyskland og et års praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Tilsammen litt over 400 studiepoeng, fordelt over sju år som student. Masse moro har det vært, og jeg har fremdeles lyst til å studere. Religion, kanskje, eller språk, kanskje russisk? Eller spansk? Jeg har lyst til å ta filosofi, og mer tysk, og mer nordisk (språk), og for ikke å snakke om at det hadde vært moro med fonetikk, eller lingvistikk! Dette bruker jeg så til å være lærer, noe som er både givende og morsomt. Jeg har alltid villet bli lærer, og er rimelig sikker på at jeg gjør en god jobb, og jeg har det gøy mens jeg gjør det. Burde ikke det være bra? For alle er det tydeligvis ikke nok. Det skjer faktisk med jevne mellomrom at noen spør hva slags utdanning jeg har, elever er f...
Kommentarer