Nei til leksefri skole!
Debatten rundt lekser i skolen har lenge vært mer eller mindre konstant til stede i norsk offentlighet, og mer eller mindre kvalifiserte personer uttaler seg stadig om dette. De største argumentene mot lekser ser ut til å være at de (1) forsterker forskjellene som allerede er til stede, og at de (2) fører med seg at elevene må bruke uforholdsmessig mye tid om ettermiddagen/kvelden på leksene. Denne tiden burde brukes sammen med foreldrene, og elevene har uansett lite utbytte av å jobbe alene med leksene, i det dette er både upedagogisk og også vanskelig, spesielt for de elevene som allerede sliter. I tillegg krever vi (3) for mye av elevene når de må gjøre lekser.
Jeg tar meg i å riste på hodet. For det første, lekser virker forsterkende på forskjellene mellom elevene, i det flinke elever jobber mer med leksene og dermed gjerne blir enda flinkere, mens svakere elever jobber lite/ingenting med leksene. Dermed vil forskjellene øke. Men er løsningen på dette å fjerne leksene, slik at ingen lærer mer? Svaret burde være et klart og tydelig nei. Hvis man leier inn to snekkere til å bygge et hus, hvorav den ene er en bedre snekker enn den andre, så lar man ikke være å bygge huset av den grunn. I stedet for å fjerne leksene, burde løsningen være at man må tilpasse både undervisning og lekser bedre til de enkelte elevene, slik at alle elevene får lekser på sitt nivå.
Her er vi over på neste sentrale punkt. Elevene må når de har lekser jobbe på egen hånd med oppgaver, noe som er upedagogisk og krevende. I tillegg vil dette aldri skje i arbeidslivet – der vil alle arbeidsoppgaver skje på dagtid, under veiledning fra en overordnet som selvfølgelig vet svaret på alt. Eller? I virkelighetens verden er det vel slik at man faktisk trenger trening i å utføre arbeidsoppgaver på egen hånd, uten veiledning? Man må kunne finne løsninger selv, og noen ganger må man gjøre dette utenfor oppsatt arbeidstid, slik man også må det i mange yrker. Å påstå at dette er (for) krevende for elevene vitner om manglende realitetsorientering, det er vitterlig ikke slik at man senere kan forvente å kunne koble seg ut etter kl. 15! Er ikke meningen med skolen at vi skal lære elevene å være selvstendige? At de skal kunne takle verden på egen hånd? Jo, og da må de også lære å arbeide alene. Ikke alltid, selvsagt, men de må kunne det også.
Apropo krevende. Leksene er for krevende. En del av kritikken går ofte på at leksene enten er for vanskelige (for noen), eller på at de ikke gjennomgåes/inkluderes aktivt i etterkant på skolen. Ofte er lekser repetisjon av det man har hatt før, eller relativt enkel forberedelse til noe som skal skje. Hvorfor? Jo, fordi man lærer bedre av å repetere samme stoff flere ganger. Tiden på skolen er begrenset, og dermed må eleven også repetere på egen hånd. Dette må kunne skje uten at læreren overvåker at dette skjer, på det tidspunktet eleven selv måtte finne fornuftig. På tross av at ”ansvar for egen læring” nå er gått av moten, så må man på ett eller annet tidspunkt forvente at elevene legger ned en innsats for seg selv.
Ja vel, sier du, men dette løser vi jo ved å forlenge skoledagen til elevene. Dermed kan de gjøre leksene på skolen – og alle parter blir fornøyde. Jo, sier jeg, det er kanskje en god løsning, i teorien. Men alle som har prøvd å undervise i skolen etter kl. 14, vet at dette fungerer dårlig i praksis. Alle som har prøvd å konsentrere seg mange timer i strekk vet at dette er vanskelig, for ikke å si umulig, og dette gjelder merkelig nok også for aldersgruppen 13-18 (nei dessverre, vi kan ikke skylde all mangel på konsentrasjon på pubertet og ungdomstid, ungdom er nemlig også mennesker!). Dermed er lekser en bedre løsning, i det elevene da får reist hjem, spist og tatt en pause, før de kan bruke en times tid med frisk hjerne på ettermiddag/kveldstid. Dette medfører nok også for mange bedre konsentrasjon, i det de her slipper den støyen som det medfører å oppholde seg i et klasserom.
Men, på ettermiddagen og på kveldstid skal jo elevene tilbringe kvalitetstid med foreldre og søsken? Foreldre og barn tilbringer stadig mindre tid sammen, og dette skal vi rette på ved å la elevene være på skolen like lenge som foreldrene er på arbeid, slik at de kommer hjem samtidig. For meg ser dette ut som et fint skalkeskjul for å gjøre verden lettere for foreldre som søker en lettvint løsning. Med lengre skoledag og uten lekser slipper foreldrene både å bekymre seg for hva den gode sønn/datter gjør fra skolen slutter og til de kommer hjem, og i tillegg slipper de å hjelpe til med kjedelige lekser, fordi sønn/datter allerede har gjort alt på skolen. Med et slikt system kan foreldrene om kvelden kjøre sønn/datter på en eller annen fritidsaktivitet eller sende dem ned i kjellerstua der spillkonsolen står, slik at mor og far kan få slappe av med et glass rødvin etter en lang og slitsom arbeidsdag. For meg ser dette ut som en eneste ting, nemlig voksne som vil tilpasse skolen til sitt beste, uten å tenke på hva som skaper best læring for barna. Barna har godt av en pause, og familielivet har nok også godt av at foreldre og barn jobber med leksene, sammen. Ikke fortell meg at de elevene som ikke gjør lekser om kveldene tilbringer kvalitetstid sammen med mor og far, der går grensen for virkelighetsfjern argumentasjon.
Ser vi på elevene, så deler de seg på midten. Mange er for lekser, mens andre er mot. Uten at jeg har sjekket statistikken her, så er mitt inntrykk at de sterke(re) elevene vil ha lekser (fordi de ser utbyttet av disse), mens de svake(re) elevene ikke vil ha lekser (fordi de sliter med leksene, ikke gjør leksene, er lei av maset etc.). Hva sier dette oss? Det sier oss ikke at vi må kvitte oss med problemet ved å stryke leksene – de elevene som sliter blir ikke sterkere av det. Det sier oss derimot at vi må bli flinkere i oppfølgingen av dem som faller utenfor. Vi må gi dem lekser de makter å gjøre. Vi må møte alle på det nivået de faktisk befinner seg på. Og vi må lære elevene hvorfor de gjør lekser. Vi må lære dem om arbeidsvaner, om repetisjon, om verdien av å lese stoff mange ganger (også når man ikke forstår alt!), og om ulike måter å jobbe med skolearbeidet på. Vi må bevisstgjøre elevene på at lengre skoledag ikke er løsningen, og på det positive med å ha lekser. Vi må være ansvarlige, og finne de løsningene som er best. Ikke for oss voksne, men for elevene, for barna, viss læring vi faktisk har ansvaret for.
Jeg tar meg i å riste på hodet. For det første, lekser virker forsterkende på forskjellene mellom elevene, i det flinke elever jobber mer med leksene og dermed gjerne blir enda flinkere, mens svakere elever jobber lite/ingenting med leksene. Dermed vil forskjellene øke. Men er løsningen på dette å fjerne leksene, slik at ingen lærer mer? Svaret burde være et klart og tydelig nei. Hvis man leier inn to snekkere til å bygge et hus, hvorav den ene er en bedre snekker enn den andre, så lar man ikke være å bygge huset av den grunn. I stedet for å fjerne leksene, burde løsningen være at man må tilpasse både undervisning og lekser bedre til de enkelte elevene, slik at alle elevene får lekser på sitt nivå.
Her er vi over på neste sentrale punkt. Elevene må når de har lekser jobbe på egen hånd med oppgaver, noe som er upedagogisk og krevende. I tillegg vil dette aldri skje i arbeidslivet – der vil alle arbeidsoppgaver skje på dagtid, under veiledning fra en overordnet som selvfølgelig vet svaret på alt. Eller? I virkelighetens verden er det vel slik at man faktisk trenger trening i å utføre arbeidsoppgaver på egen hånd, uten veiledning? Man må kunne finne løsninger selv, og noen ganger må man gjøre dette utenfor oppsatt arbeidstid, slik man også må det i mange yrker. Å påstå at dette er (for) krevende for elevene vitner om manglende realitetsorientering, det er vitterlig ikke slik at man senere kan forvente å kunne koble seg ut etter kl. 15! Er ikke meningen med skolen at vi skal lære elevene å være selvstendige? At de skal kunne takle verden på egen hånd? Jo, og da må de også lære å arbeide alene. Ikke alltid, selvsagt, men de må kunne det også.
Apropo krevende. Leksene er for krevende. En del av kritikken går ofte på at leksene enten er for vanskelige (for noen), eller på at de ikke gjennomgåes/inkluderes aktivt i etterkant på skolen. Ofte er lekser repetisjon av det man har hatt før, eller relativt enkel forberedelse til noe som skal skje. Hvorfor? Jo, fordi man lærer bedre av å repetere samme stoff flere ganger. Tiden på skolen er begrenset, og dermed må eleven også repetere på egen hånd. Dette må kunne skje uten at læreren overvåker at dette skjer, på det tidspunktet eleven selv måtte finne fornuftig. På tross av at ”ansvar for egen læring” nå er gått av moten, så må man på ett eller annet tidspunkt forvente at elevene legger ned en innsats for seg selv.
Ja vel, sier du, men dette løser vi jo ved å forlenge skoledagen til elevene. Dermed kan de gjøre leksene på skolen – og alle parter blir fornøyde. Jo, sier jeg, det er kanskje en god løsning, i teorien. Men alle som har prøvd å undervise i skolen etter kl. 14, vet at dette fungerer dårlig i praksis. Alle som har prøvd å konsentrere seg mange timer i strekk vet at dette er vanskelig, for ikke å si umulig, og dette gjelder merkelig nok også for aldersgruppen 13-18 (nei dessverre, vi kan ikke skylde all mangel på konsentrasjon på pubertet og ungdomstid, ungdom er nemlig også mennesker!). Dermed er lekser en bedre løsning, i det elevene da får reist hjem, spist og tatt en pause, før de kan bruke en times tid med frisk hjerne på ettermiddag/kveldstid. Dette medfører nok også for mange bedre konsentrasjon, i det de her slipper den støyen som det medfører å oppholde seg i et klasserom.
Men, på ettermiddagen og på kveldstid skal jo elevene tilbringe kvalitetstid med foreldre og søsken? Foreldre og barn tilbringer stadig mindre tid sammen, og dette skal vi rette på ved å la elevene være på skolen like lenge som foreldrene er på arbeid, slik at de kommer hjem samtidig. For meg ser dette ut som et fint skalkeskjul for å gjøre verden lettere for foreldre som søker en lettvint løsning. Med lengre skoledag og uten lekser slipper foreldrene både å bekymre seg for hva den gode sønn/datter gjør fra skolen slutter og til de kommer hjem, og i tillegg slipper de å hjelpe til med kjedelige lekser, fordi sønn/datter allerede har gjort alt på skolen. Med et slikt system kan foreldrene om kvelden kjøre sønn/datter på en eller annen fritidsaktivitet eller sende dem ned i kjellerstua der spillkonsolen står, slik at mor og far kan få slappe av med et glass rødvin etter en lang og slitsom arbeidsdag. For meg ser dette ut som en eneste ting, nemlig voksne som vil tilpasse skolen til sitt beste, uten å tenke på hva som skaper best læring for barna. Barna har godt av en pause, og familielivet har nok også godt av at foreldre og barn jobber med leksene, sammen. Ikke fortell meg at de elevene som ikke gjør lekser om kveldene tilbringer kvalitetstid sammen med mor og far, der går grensen for virkelighetsfjern argumentasjon.
Ser vi på elevene, så deler de seg på midten. Mange er for lekser, mens andre er mot. Uten at jeg har sjekket statistikken her, så er mitt inntrykk at de sterke(re) elevene vil ha lekser (fordi de ser utbyttet av disse), mens de svake(re) elevene ikke vil ha lekser (fordi de sliter med leksene, ikke gjør leksene, er lei av maset etc.). Hva sier dette oss? Det sier oss ikke at vi må kvitte oss med problemet ved å stryke leksene – de elevene som sliter blir ikke sterkere av det. Det sier oss derimot at vi må bli flinkere i oppfølgingen av dem som faller utenfor. Vi må gi dem lekser de makter å gjøre. Vi må møte alle på det nivået de faktisk befinner seg på. Og vi må lære elevene hvorfor de gjør lekser. Vi må lære dem om arbeidsvaner, om repetisjon, om verdien av å lese stoff mange ganger (også når man ikke forstår alt!), og om ulike måter å jobbe med skolearbeidet på. Vi må bevisstgjøre elevene på at lengre skoledag ikke er løsningen, og på det positive med å ha lekser. Vi må være ansvarlige, og finne de løsningene som er best. Ikke for oss voksne, men for elevene, for barna, viss læring vi faktisk har ansvaret for.
Kommentarer
Veldig godt skrevet Eva. keep up the good work!!
-Richard Dybdahl-
Nåvel. Det er interessant at internasjonale undersøkelser viser at norske skoler i mindre grad enn andre følger opp leksene. I Norge gir man lekser, men er (generelt sagt) slumsete med å sjekke at de er gjort og å diskutere dem i etterkant slik at man får oppsummert og konsolidert læringen. Riktignok har dette bedret seg (radikalt, faktisk) de siste fire-fem årene, ihvertfall hva gjelder matematikkfaget, men vi er fortsatt "dårligere" enn andre land til å følge opp leksene.
Hvis ikke engang lærerne klarer å uttrykke tydelig at leksene er viktige - blant annet ved å bruke tid til dem i etterkant - er det ikke rart om mange elever dropper dem heller...
(Det er TIMSS-undersøkelsene som er kilde når det gjelder lekseoppfølging i Norge i forhold til i andre land.)
Gjennomgang av lekser er også viktig, men jeg tror ikke vi skal forvente at alle lekser skal gjennomgåes på skolen i etterkant, i det mye jo er repetisjon. Da bør vi heller bli flinkere til å gi lekser i forkant av det som skal skje, slik at elevene er forberedt på stoffet som kommer. Dette krever dog mer planlegging fra lærerens side, selvfølgelig.
Og mye av dette får nok de fleste lærere til, mens det nok også er mange som ikke gjør det.
(Jeg burde vel ha lagt til at leksene naturligvis er en viktig kilde for læreren for å finne ut hva elevene sliter med - selv om det naturligvis hender at det elevene leverer har hatt kraftige bidrag fra mor/far/søsken...)
Du er flink til å sette ord på det som,tror jeg,svært mange lærere mener og har ewrfart. Kontroll av lekser nevner du vel ikke, hva mener du om det? Hvor mye tid skal brukes til den delen? Etter 36 år i skolen er det optimale i så måte fremdeles ukart. Tilpassing av lesker til den enkelte er selvsagt er spørsmål om tid. Med mange elever vil det kunne bli svært arbeidskrevende.
Stå på Eva!
Torkel S
Samtidig er jeg helt enig i at det er så lett, så lett å lesse på med lekser, for så ikke å sjekke dem etterpå, for så å bli overrasket når man en dag likevel vil sjekke, og ingen har gjort noe...
Og, ja, det er sant at det er et veldig dårlig argument at elevene trenger tid med foreldre og søsken, noe elever derimot trenger er tid til å kunne tenke på noe annet enn skole. Marx syns det var urettferdig at arbeidere skulle arbeide 12-18 timer i døgnet,for da kunne de ikke utvikle seg og få kunnskaper. Så, han lagde en model der han delte døgnet inn i tre der man brukte 8 timer til å arbeide, 8 timer til å tilegne seg kunnskap, og 8 timer til å sove.
Etter at elever har vært på skolen og jobbet i 8 timer, burde ikke vi også få tid til å gjøre noe annet, tenke på noe annet. Sånn at vi ikke blir som de arbeiderne som jobbet 16 timer i døgnet. For det er nemlig bevisst at de som kanskje er veldig flink på skolen er ofte veldig dårlig med annen type kunnskap, og tror at all kunnskap må komme gjennom en bok. På den måten mister man viktige innsikter som er nødvendig for å kunne vokse.
Er ikke det også noe som burde settes pris på??
Etter å ha stått mye på stand har jeg også en tanke om at mange "ressurssterke" elever også er mot lekser, fordi de rett og slett ser at de ikke har veldig sterke utbytte.
For å ta et eksempel fra min egen verden, husker jeg at da jeg gikk på videregående var jeg veldig flink i engelsk, men dårlig i mattematikk. Jeg gjorde derfor veldig lite, og til tider ingen engelsklekser, mens jeg gjorde mye lekser i matte. På slutten av skoleåret var jeg fortsatt en av de beste i klassen i engelsk, mens jeg fortsatt var en av de dårligste i matte. Skulle gjerne likt å sett det forklart.
Ellers vil jeg påpeke at svaret på å fjerne leksene gjerne kan være å øke antallet lærere i skolen, og gjerne fjerne mye av byråkratiet som i dag eksisterer i skolen. De fleste lærere jeg kjenner sier at de i dag bruker ca. halvparten av tiden sin på skolen til skjemautfylling, internrapportering og møter. Hvis en kutter i mye av dette unødvendige skjemaveldet vil du med en gang få mye mer ressurser i norsk skole til å undervise. En annet godt alternativ vil jo være mer selvstendig jobbing i skolen, med lærere til stede.
Leksehjelp, for eksempel, har vist seg å funke dårlig. Mye fordi skolene ikke har råd til å betale lærerne ekstra for å være til stede på kveldene, og derfor blir det SFO-assisstenter som er til stede. Da kan du like godt gjøre leksene hjemme.
Hvis du først skal hyre inn ekstra lærere til leksehjelper, kan du ikke da heller sette inn disse ressursene til å ha flere lærere generelt i skolen, slik at lærerne får mer tid til tilrettelagt undervisning?
Sist men ikke minst vil jeg si at det er en god grunn til at jeg er for leksefri skole. Det finnes allerede leksefri skoler i Norge, og disse har vist seg å ha en positiv effekt. Elevene gjør det bedre på skolen, det er mindre fravær, og trivselen har generelt gått opp. Dette har vært prøvd både i grunnskolen og på videregående.
skole er heller ikke gøy! så hvorfor ha lekser i fritida da???
Først, når jeg er for lekser, så betyr det samtidig at leksene må tilrettelegges slik at man lærer. Mange lekser blir aldri sjekket, eller er rene repetisjonsoppgaver - det lærer man lite av, men det tar mye tid. Leksene må integreres i undervisningen, det er først da de har effekt. Og så har vi lærere naturligvis en jobb å gjøre mtp. å koordinere elevenes arbeid. Ofte hoper det seg veldig opp i enkelte perioder, men slik vil det også til en viss grad måtte være. Sånn er det jo for oss lærere også, i perioden fra desember og til halvveis uti januar jobber vi døgnet rundt, og det samme skjer sånn fra påsketider og til ut i juni. Så er det roligere i andre perioder. Slik er det i mange yrker, og jeg tror ikke det er verre for elever enn for andre. Jeg har selv vært elev, og irritert, og så ble jeg student, og sannelig ble det ikke det samme kjøret i perioder da også, SELV OM det var jeg selv som la opp arbeidsplanen.
Sondre Gravdal...
gg
mvh Gunnar :)