Arbeidsmengden i norskfaget - en komparativ ministudie

Det er stadig diskusjon rundt norskfaget, og da spesielt rundt lærernes vurderingsmengde (derunder leseplikt). Som norsklærer er dette svært relevant for meg, og som alle norsklærere lar jeg meg gjerne provosere i samtale med andre lærere som ikke har norsk. De snakker om arbeidsmengde og vurderingsmengde og rettebunker, og jeg tenker: «De vet ikke hva de snakker om». Her følger en liten studie i så henseende:

Med fagene tysk, samfunnsfag (samfunnsfag, sosiologi, politikk) og norsk, og med en samboer som underviser i realfagene matematikk, fysikk og naturfag, burde jeg ha rimelig godt sammenligningsgrunnlag for mengden vurdering som foregår i de ulike fagene. Jeg har i år fem faggrupper, to av dem på fire timer i uka (tysk på VG1 ST, og norsk på VG2 ST). Stillingsandelen på tyskgruppa er 20.3 %, mens stillingsandelen på norskgruppa er 24.12 %. Som lærer skal man ha 45 arbeidstimer i uka. 20.3 % av 45 timer tilsvarer 9.1 timer tysk, mens 24.12 % tilsvarer 10.9 timer norsk. For sammenligningens skyld: Hvis man underviser 2P (matematikk i andre klasse) som er et tretimersfag, har man en stillingsandel på 16.9 %. Dette tilsvarer 7.6 timer i uka. Hadde det vært et firetimersfag, med lik lesetid per time, ville man ha fått avsatt 10.1 timer i uka til matematikk. La oss så se på arbeidsmengden i fagene tysk og norsk.

I tysk har vi en svært fri læreplan, som gir læreren stort spillerom. Elevene skal lære om språk og kultur, presentert i vide formuleringer som «bruke ord, setningsoppbygning og tekstbindingsformer målrettet og variert» (som vel må være at man skal kunne skrive og snakke korrekt) og «beskrive sentrale sider ved språkområdets kultur og gi uttrykk for opplevelser knyttet til dette» (som jo kan være hva som helst). Det er dermed i stor grad opp til læreren hvilke tema som skal behandles og hvordan man legger opp undervisningen. Elevene er også på rimelig lavt nivå (uavhengig av om de er på nivå 1 eller nivå 2), og det byr dermed ikke på de helt store faglige utfordringene å undervise dette faget.

Ved forberedelse av timer kan man i stor grad velge sitt eget aktivitetsnivå. Man kan velge å følge boka, gjøre oppgaver, og gjennomgå stoff. I tilfelle tar forberedelsen svært lite tid. Man kan velge å lage egne opplegg, da tar det noe lenger tid. Men, det tar ikke voldsomt mye tid.

Elevene skal så ha en karakter. Dette betyr at man kommer greit i mål med tre vurderingssituasjoner hver termin; en liten og en stor skriftlig, og en muntlig. Er man kynisk, kan man kutte helt ned til to; en muntlig og en skriftlig. Den skriftlige medfører gjerne innlevering av rimelig korte tekster på mellom en halv og en A4-side, hvor man kan vektlegge språk i mye større grad enn innhold. Totalt bruker man kanskje 4-6 undervisningstimer på disse vurderingssituasjonene, i det tekstene er korte, og den muntlige delen vil også gjerne vare kun få minutter per elev.

Slår vi så sammen forberedelse, undervisning og vurdering, så er nok 9.1 timer i snitt per uke et godt og faktisk til tider romslig overslag over hva man faktisk bruker.

La oss så se på norsk på VG2. Her er innholdet et helt annet. Man skal igjennom hele litteratur- og språkhistorien fra middelalderen og frem til 1870, og lese tekster fra alle periodene innenfor dette tidsspennet. Man skal analysere og skrive tekster i ulike sjangre, på to målformer. Man skal kunne analysere og bruke ulike medier. Man skal kunne drøfte norsk språkpolitikk og kulturutvikling i globaliseringsperspektiv... I tillegg til mye annet. Dette skal man rekke over på de samme fire timene i uka som man i tysk skal bruke på emner som å « beskrive sentrale sider ved språkområdets kultur og gi uttrykk for opplevelser knyttet til dette». Det sier seg selv at det gir mye mer å gjøre i norsk, i det man skal gjennom veldig mye mer.

Det ligger i kortene at dette også medfører at lærer må bruke mye mer tid på å forberede stoffet som skal brukes i timene. Det må komprimeres og konstrueres slik at elevene får med seg alt de skal, uten at man går for fort frem. Man skal lese forholdsvis lange og kompliserte tekster, som tar mye tid. Man skal lage gode oppgaver som gir elevene forståelse for det de skal lære å forstå. Dette tar vesentlig mer tid enn å lage oppgaver som gjør at de samme elevene skal lære presensbøying i tysk.

I tillegg skal elevene ha tre karakterer, i henholdsvis muntlig, hovedmål og sidemål. Dette betyr at man på ett eller annet vis må vri inn seks vurderingssituasjoner hver termin. Disse tar gjerne lang tid, i det elevene skal ha mulighet til å vise dybdeforståelse for faget. Skal man ha foredrag, presentasjoner eller drama tar dette fort fire uketimer, om vi er kjappe kan vi kanskje se for oss at man klarer to muntlige vurderingssituasjoner på seks uketimer. Dertil kommer så fire skriftlige vurderingssituasjoner. Kanskje kan man ta noe av dette hjemme, men elevene må likevel gjerne ha oppstarttid/veiledningstid på skolen. Hvis vi antar at man bruker to timer per skrivesituasjon på skolen, vil dette gi åtte timer til sammen (og det er et lavt anslag). Sammen med de seks timene som går bort til muntlige vurderingssituasjoner, så får vi dermed 14 timer som går bort til vurderingsarbeid. Dette betyr at mer enn tre av ukene i norskfaget i en termin går til vurdering, mens tilsvarende i tyskfaget er litt mer enn en uke. Dette betyr at man har mye dårligere tid i norsk til å rekke over det faktiske innholdet i faget, langt mindre til å øve seg på det man faktisk skal vurderes i. Dette krever at læreren bruker mye mer tid på å slå sammen og tenke ut hvordan stoffet skal presenteres på en fornuftig måte, for at elevene skal føle at det faktisk er tid til noe annet enn vurdering.

Alle disse vurderingssituasjonene medfører naturligvis arbeid for læreren. Med seks vurderingssituasjoner i uka har vi med dobbelt så mange vurderinger å gjøre som i tysk. Disse norskvurderingssituasjonene er gjerne mer komplekse (i innhold), og de skriftlige innleveringene er vesentlig lenger, gjerne på to-tre sider. Et foredrag i norsk varer gjerne 10 minutter, mens et foredrag i tysk varer i to minutter. Det sier seg dermed selv, igjen, at det går langt mer tid per enkeltvurdering i norsk enn i tysk.

I tillegg skal man gå elevene tilbakemeldinger fire ganger i året på hvordan de ligger an. På vår skole gjøres dette skriftlig en gang midt i hvert semester, i tillegg til muntlig når terminkarakter settes. Dette medfører at man en eller annen gang i slutten av en termin må bruke tid i egne timer til å snakke med elevene om hvordan de ligger an (i tillegg til at de selvfølgelig får vite dette skriftlig ved hver vurderingssituasjon). Igjen tar dette mye lenger tid i norsk, hvor man skal gi tilbakemelding på tre karakterer – gjerne minst 15 minutter per elev. Alternativet er å gjøre dette skriftlig, utenom undervisningstiden. Men har vi egentlig tid til det?

Forskjellen mellom arbeidsmengden i et firetimers tyskkurs på VG1, og et firetimers norskkurs på VG2 synes enorm. Likevel er det lagt opp til at det holder med fattige knappe to timer mer i snitt i uka for å rekke over norskfagarbeidet. Det holder ikke. Det er rett og slett ikke mulig, og hva medfører det? Jo, det medfører ett av tre scenarioer:

1. Man tar tid fra andre fag for å rekke å komme gjennom det man må komme gjennom i norsk. Det fører til at man ikke bruker nok tid på andre fag.
2. Man jobber langt ut over de tidsrammene som er satt av i arbeidstidsavtalen, rett og slett for å rekke og gjøre alt man skal. Dette medfører at man sliter seg ut, og er sannsynligvis grunnen til at mange (unge) norsklærere ikke blir lenge i stillingene sine. De prøver, og jobber seg i hjel, og innser at det ikke er verdt det. Man vil gjøre jobben sin, men det er ikke teknisk mulig innenfor de rammene som er lagt.
3. Den siste muligheten er at man ikke gjør alt man skal. Man kutter kantene, lar være å gi skikkelige tilbakemeldinger, kjører forelesning og oppgavejobbing, og gjør faget dørgende kjedelig, men man rekker i alle fall kanskje å dekke læreplanmålene, og om man ikke gjør det, så gjør man ingenting med det. Man har aldri tid til å være spenstig og til å fordype seg, man har aldri tid til å se det spennende og interessante, men man gjør jobben. Sannsynligvis vil ikke elevene ta i en norsk klassiker med ildtang en gang etter videregående, men det kan man ikke ta hensyn til.  

...og moralen er? For det første bør man nøye gjennom innholdet i de ulike fagene med tanke på timeantallet de har. Her er det store avvik, veldig store avvik. For det andre vil det være avgjørende for å få nok norsklærere i årene fremover at man gjør noe med lesetiden i norsk ift. andre fag med vesentlig lavere krav til innhold og vurdering. Når man avsetter 10.1 timer i uka til forberedelse, gjennomføring og etterarbeid av et mattekurs, og 10.9 timer i uka til et firetimers norskkurs, så bør det si seg selv at arbeidsmengden i videregående skole er voldsomt skjevt fordelt.