Snart omstart

Jeg har hatt to tredjeklasser i år, én i Religion og etikk, og én i Politikk og menneskerettigheter. Nå er det gått noen uker siden de gikk ut, og blikket begynner å vendes, fra bakoverskuende (tenk at de har slutta) til fremoverskuende (tenk, nå kommer det snart nye elever!). Det er alltid stas, samtidig alltid med en viss melankoli, at jeg går inn i sommerferien. Det er en av yrkets store fordeler, som en kollega av meg så fint sa til elevene på årets vg3-avslutning: "Det er jo ikke bare de du liker som slutter, du blir jo kvitt dem du ikke liker også". I overført betydning: Det er alltid fint, å kunne begynne på nytt, gjøre om, endre og tenke nytt, tilpasse og forbedre, og få en skikkelig prosess ut av sin egen undervisningspraksis.

På den andre siden tror jeg aldri at jeg ordentlig vil venne meg til at elever blir ferdige med skolen. De jeg har jobbet så tett med, med målrettet relasjonsbygging, alle de samtalene, diskusjonene, alle de timene vi deler, og så, *poff*, er de borte. Og de skjønner ikke selv en gang hvor over det er, hvor slutt det er. De sier "vi kommer innom", "vi snakkes", og jeg vet at neida, vi gjør ikke det, de aller fleste av dere ser jeg aldri igjen, fordi det bare er snakk om uker før dere er spredt ut i verden. Og det er jo da nære bånd som brytes, bygd opp gjennom år, bare for å forsvinne når eksamen er over og vitnemålet er delt ut. Så det er alltid vemodig, samtidig som det er så fint, fordi de båndene er så utrolig gode, og fordi det jo er nettopp hele skolesituasjonen og læringsprosessen som legger til rette for at de skal komme på plass.

I år har jeg i tillegg en problemstilling som jeg ikke i like stor grad har møtt før. Begge tredjeklassene mine har vært flinke, og spesielt religionsklassen har slått alle rekorder. Det gjør at jeg nå i ettertid virkelig ser hvor mye fag de har lært i løpet av året, og hvor stor refleksjonsdybde mange av dem har. Det er virkelig merkelig nå å skulle tenke på å starte med samme fag på nytt, i en annen klasse, hvor det faglige nivået (igjen) skal ligge på null, og hvor hele referansebredden skal bygges på nytt. Når jeg tenker på de siste gjennomgangene og de siste vurderingene før standpunkt nå, og på hva som hadde skjedd om jeg hadde gjennomgått det samme i en klasse uten et tilsvarende år med undervisning? De stakkars elevene ville ikke hatt sjanse til å henge med. Og det er utrolig fascinerende som lærer å se at man har fått i gang en så tydelig kollektiv kunnskapsutvikling i en gruppe. Når sammenhengene sitter så godt til slutt som de har gjort nå, så er det dermed vanskelig å forestille seg hvor man skal starte med de nye, fordi jeg har kunnet ta så mye for gitt med de elevene som jeg nå har hatt.

Det blir dermed noen rare uker fremover. Se bakover. Savne. Sette punktum. Se fremover. Glede. Og gjerne alt det samtidig, mens kropp og hode sakte men sikkert gjør seg beredt til et nytt skoleår, som ganske sikkert blir like flott som det forrige.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!