Er demokrati alltid det best fungerende styresettet? Sirkeldebatt med teoretisk utgangspunkt.

Livet i Politikk og menneskerettigheter - aldri kjedelig. Som sedvanen er i en ny klasse, så skal noen illusjoner fjernes. Demokrati og menneskerettigheter er fine idealer, men samtidig ikke uproblematiske, eller i det minste udiskutable, standarder for statsdannelse. Og det, er det ikke alltid så lett å få taket på, når man har gått så mange år i norsk skole.

Dere ser her oppsettet for et samarbeidslæringsopplegg med demokrati som utgangspunkt. Spørsmålene vi skal frem til å diskutere, er:

1. 1. Kommer verden til å bli mer demokratisk i årene fremover?
2. 2. Er innføring av mer demokrati alltid ønskelig?

Som inngang til opplegget gjennomgikk vi Robert Dahls demokratidefinisjon. Dahl er jo en klassiker innenfor statsvitenskapen, han brukes i læreboka, og jeg vet at de som evt. velger å studere statsvitenskap møter ham igjen allerede i grunnemnene. Det er dermed viktig både for faget nå og for videre studier at denne definisjonen sitter. Sammen med den diskuterer vi gjerne om Norge er et demokrati ut i fra hvert enkelt kritierium: Hvor stor er den folkevalgte innflytelsen når de fleste av lovene kommer via EØS-avtalen, uten å bli diskutert i særlig grad i Stortinget? Hvor frie er valgene, når vi har en sperregrense på 4 prosent? Er tilgangen til å delta lik, når partifinansieringen favoriserer de store partiene, og når mediene mye sjeldnere inviterer de små partiene inn til debatt? Her er det mye man kan snakke om. Samtidig må jo også dette balanseres, og vi har dermed videre sett på demokratiindeksen, hvor Norge stadig ligger i toppsjiktet. Ut i fra dette kan man ha en relativt god diskusjon om hva demokrati er, samtidig som man kan fjerne seg noe fra idéen om at demokrati er folkestyre, det har vi i Norge, og dermed er alt perfekt.

For å videre utdype demokratiets posisjon i verden, er det veldig mye man kan ta tak i. I år har jeg brukt disse punktene:

• Aristoteles' klassifisering av ulike styreformer, hvor demokrati er satt som den negative formen av folkestyre. Det er alltid interessant å diskutere majoritetens tyranni med elevene. 
• Sammen med dette passer Rousseaus General will ypperlig, for å kontrastere flertallets ønsker med flertallets vilje. Her er det massevis av eksempler å ta av: Flertallet er kanskje i mot å innføre bomring eller rushtidsavgift, men det er vel strengt tatt sannsynligvis i flertallets interesse å gjøre det? 
• I tillegg kommer man jo ikke unna Huntingtons demokratibølger, som viser hvordan verdens stater i tre runder har blitt demokratiske - samtidig som man også, i mellom bølgene, har hatt stadige tilbakeslag. Vi snakker også i den forbindelse om den arabiske våren, og hvordan denne i starten av flere ble tolket som en fjerde bølge av demokratisering. I dag vet vi jo at dette ikke skjedde, og at man i stedet har endt i anarki eller diktatur i mange av statene som på et tidspunkt virket lovende. 

Til sist gikk vi tilbake til demokratiindeksen, og så på hvor stor andel av verdens befolkning som faktisk lever i et demokrati, og hvordan man her deler inn i fullverdige demokratier, mangelfulle demokratier, hybridregimer og autoritære regimer. 

Masse teori, og sånn skal det være. Jeg er veldig glad i å faktisk bruke fagets fedre aktivt, slik at elevene får kjennskap til dem først som sist. Samtidig er det jo dette tungt stoff, og min erfaring er også, som nevnt i innledningen, at det i stor grad er ukjent for elevene. Det må dermed aktiviseres, gjerne med praktiske øvelser, før det skal anvendes i skriving. Min inngang til dette er svært ofte å bruke momenter fra samarbeidslæringsteori, for å aktivisere en kollektiv læringsprosess. Det innebærer at elevene mine alltid sitter etter et relativt godt gjennomtenkt klassekart, hvor de har faste par og firergrupper, som vi anvender aktivt i hver økt. 

Men tilbake til tema, demokrati. Elevene hadde nå da fått masse teori, og de hadde jobbet med oppgaver innimellom. Tid for aktivitet, nærmere bestemt sirkeldebatt. Dette foregår på følgende måte. Elevene fikk i hver gruppe én stor plakat (a3 eller større), som de delte i fire ruter med et stort kryss. De får deretter beskjed om å skrive første overskrift i ruta øverst til venstre. Totalt skulle vi etterhvert ha fire overskrifter, slik disse er skissert i bildet til høyre her. 

Når elevene hadde skrevet den første overskrifta, innføres neste element: Bombetimeren. Det er allment kjent blant mine elever, og også nevnt før i denne bloggen, at jeg er stor fan av denne! Med nedtelling får elevene i hver gruppe dermed tre minutter til å skrive ned alle faktorene de kan komme på som kan underbygge eller forsvare eller brukes som argument for at verden vil bli mer demokratisk fremover. 

Så kommer det viktigste med opplegget, nemlig at elevene flytter på seg. Når bomben er sprengt, må elevene nummereres 1-4 på hver gruppe. Beskjeden er så at alle elever som har nummer 4, reiser seg og går til gruppa som sitter til høyre for dem (stor fordel om gruppene sitter i sirkel!). Når alle har beveget seg, får alle med nummer 1 på gruppa 30 sekunder til å oppsummere for den nyankomne hva gruppa har skrevet. Deretter får de nye gruppene 1 minutt til å skrive inn flere ting som de kommer på, eller som den nyankomne har med seg fra sin gruppe. 

Når minuttet er gått, er det på tide å flytte på nye elever. Nå er det lurt å flytte noen nye, f.eks. alle som har fått nummer 2 går to bord til høyre, alle som har nummer 3 går ett bord til høyre. Så må de skrive inn den nye overskriften, og prosedyren over gjentas: Først ett minutt til å skrive alt de kommer på som kan forsvare/underbygge/brukes som argument for påstanden, deretter flytte en person, deretter 30 sekunder på at den som har nr 1 på gruppa oppsummerer, deretter ett nytt minutt på å tilføye nye ting. Merk at nr. 1 på hver gruppe ikke flyttes - dette for å beholde kontinuitet i gruppene, og for at én person da alltid har oversikt over hver plakat. 

Prosessen gjentas for de to siste rutene, og her er det uendelig med muligheter: Man kan flytte elever frem og tilbake, la forskjellige personer oppsummere, flytte på nytt og gi mer/mindre tid. Det som er viktig å huske på, er bare å heller gi litt for knapt enn litt for mye tid. Dette opplegget fungerer fordi elevene blir litt stressa og "på" pga. timeren og at de skal flytte seg, og at de hele tiden kan bli bedt om å oppsummere det som de selv husker. På grunn av flyttingen må alle alltid ha kontroll og kunne fortelle hva de husker fra de ulike gruppene. Men, hvis de får for god tid, vil denne effekten forsvinne, fordi de rekker å snakke om andre ting og blir ukonsentrerte imens de venter på at tiden skal gå ut. Start dermed gjerne med litt god tid i første runde, og så kan den bli kort etterhvert. Det er bedre å ha flere korte intervaller med elevflytting imellom, enn én lang intervall hvor de går tomme for momenter å snakke om/skrive ned.

Planen med denne bloggposten var å avslutte dette innlegget med bilder av elevenes ferdige plakater. Disse har jeg klart å rote bort, så det var en glipp i planen, men forhåpentligvis er skissen av hvordan opplegget gjennomføres likevel forståelig. Denne metoden kan også med hell brukes på alle mulige emner hvor man har motstridende syn, ulike vinkler inn i argumentasjon, ulike sider av en case som skal diskuteres, eller ganske enkelt for/mot argumentasjon. Man trenger heller ikke ha fire hjørner, det kan godt være to- eller tredeling av arket. I avslutningen er det også fint å skrive, i dette konkrete opplegget avsluttet jeg med at elevene skulle velge ett argument, og skrive ett avsnitt hvor de underbygget dette argumentet. Man kan også gjerne avslutte med en muntlig klassediskusjon, hvor alle skal ta stilling til påstandene og begrunne disse for de andre.