Livet med elever
Av og til, eller ganske ofte, når jeg går gjennom gangene på jobb, i morgenmørket, når klokka er før 8... Og de velter inn, i en uendelig strøm, som aldri tar slutt. Da tenker jeg, og sier ofte, hvorfor har jeg ikke en kontorjobb. Jeg er jo tross alt utdannet statsviter. Jeg kunne hatt en jobb hvor jeg hadde kunnet gjemme meg i hjørnet. Kanskje kunne jeg gått ut for å hente kaffe, men ellers vil jeg sunket inn i min egen skjerm. Uforstyrret. Usett.
Du er sårbar, når du står der foran dem. Alt du sier og alt du gjør, alle bevegelser, hvert ord, hver pause og hvert pust. Alt ser de. Det krever sin kvinne, eller sin mann, å stå der. Noen ganger er det som om det bare er spot-lightene som mangler, når du går på scenen. Og skal styre showet, i noen timer. Få alle med, lage stemning, løfte dem opp, roe dem ned, fase dem inn, fase dem ut. Og forhåpentligvis kunne sende dem ut som litt rikere personer, med litt mer kunnskap i sekken, når lysene slukkes og økta er over.
Men hva jeg får? Ja hva jeg får. Så mange relasjoner. Så mange liv, som lener seg inntil mitt. Flyktig, for ett år, eller to, eller tre. Forbigående, de kommer inn, og fortsetter ut. For dem er det en mellomfase. De er sentrert om seg selv, trenger støtte, vil gjerne analysere, men er fremdeles utrente i å heve blikket, og se helheten. Og slik skal det være. De er unge. Voksne nok til å kunne komplisere livene sine ganske kraftig, men samtidig unge nok til å slippe å se de alvorlige konsekvensene, unge nok til å kunne snu seg i døra og gå en annen vei, hvis den de er på virker for smal, eller for vid, eller for vanskelig, eller hva vet jeg.
For meg er det ikke en mellomfase. For meg er det virkeligheten, og livet. For selv om de glir forbi, er det en konstant: Relasjonene, og gleden i få dele, gleden i få bety. Gleden over å kunne få holde lysene i gang, eller over å få tenne dem. Det er ikke mange ukene siden en elev spurte meg: Hvorfor er du egentlig lærer? Svaret mitt er alltid: Lysene. I øynene dine, når du skjønner det du ikke har skjønt før, og oppdager at verden henger sammen på en annen måte enn det du trodde. Det skjer på ulike måter. For noen slår det gnister i debatten. For andre er det tårer i øynene når verden plutselig blir annerledes. Eller også, når jeg ser at blokka er fremme, og pennen går, brillene går på, og fokus ligger så tett at ethvert ord tas inn. Å få lov til å skape det momentet, og se at de får flytfølelsen. Det er stort.
Men det er like mye det andre. De minuttene etter timene. De samtalene i gangen, og på kontoret. De spørsmålene: Kan vi snakke sammen, jeg vet ikke, hva tenker du...? Når du ser, at du evner å stable dem på beina, at de går ut rakere i ryggen enn de kom inn. Når du skjønner, at det er ikke innholdet i samtalen som er viktig, men at den i det hele tatt fant sted. Når du kan være med på å definere livene deres, og gi dem styrke til å stå alene, fordi de har stått sammen med deg. Da, finnes det ingenting annet å gjøre, enn å ha denne jobben.
Så jeg lever godt med at jeg ofte fristes av den kontorjobben. Når klokka er 0750, eller når det er søndags kveld. Og jeg vet at nå ruller showet snart i gang, igjen. Jeg skal la meg rive med, igjen. For det blir bra, igjen.
Du er sårbar, når du står der foran dem. Alt du sier og alt du gjør, alle bevegelser, hvert ord, hver pause og hvert pust. Alt ser de. Det krever sin kvinne, eller sin mann, å stå der. Noen ganger er det som om det bare er spot-lightene som mangler, når du går på scenen. Og skal styre showet, i noen timer. Få alle med, lage stemning, løfte dem opp, roe dem ned, fase dem inn, fase dem ut. Og forhåpentligvis kunne sende dem ut som litt rikere personer, med litt mer kunnskap i sekken, når lysene slukkes og økta er over.
Men hva jeg får? Ja hva jeg får. Så mange relasjoner. Så mange liv, som lener seg inntil mitt. Flyktig, for ett år, eller to, eller tre. Forbigående, de kommer inn, og fortsetter ut. For dem er det en mellomfase. De er sentrert om seg selv, trenger støtte, vil gjerne analysere, men er fremdeles utrente i å heve blikket, og se helheten. Og slik skal det være. De er unge. Voksne nok til å kunne komplisere livene sine ganske kraftig, men samtidig unge nok til å slippe å se de alvorlige konsekvensene, unge nok til å kunne snu seg i døra og gå en annen vei, hvis den de er på virker for smal, eller for vid, eller for vanskelig, eller hva vet jeg.
For meg er det ikke en mellomfase. For meg er det virkeligheten, og livet. For selv om de glir forbi, er det en konstant: Relasjonene, og gleden i få dele, gleden i få bety. Gleden over å kunne få holde lysene i gang, eller over å få tenne dem. Det er ikke mange ukene siden en elev spurte meg: Hvorfor er du egentlig lærer? Svaret mitt er alltid: Lysene. I øynene dine, når du skjønner det du ikke har skjønt før, og oppdager at verden henger sammen på en annen måte enn det du trodde. Det skjer på ulike måter. For noen slår det gnister i debatten. For andre er det tårer i øynene når verden plutselig blir annerledes. Eller også, når jeg ser at blokka er fremme, og pennen går, brillene går på, og fokus ligger så tett at ethvert ord tas inn. Å få lov til å skape det momentet, og se at de får flytfølelsen. Det er stort.
Men det er like mye det andre. De minuttene etter timene. De samtalene i gangen, og på kontoret. De spørsmålene: Kan vi snakke sammen, jeg vet ikke, hva tenker du...? Når du ser, at du evner å stable dem på beina, at de går ut rakere i ryggen enn de kom inn. Når du skjønner, at det er ikke innholdet i samtalen som er viktig, men at den i det hele tatt fant sted. Når du kan være med på å definere livene deres, og gi dem styrke til å stå alene, fordi de har stått sammen med deg. Da, finnes det ingenting annet å gjøre, enn å ha denne jobben.
Så jeg lever godt med at jeg ofte fristes av den kontorjobben. Når klokka er 0750, eller når det er søndags kveld. Og jeg vet at nå ruller showet snart i gang, igjen. Jeg skal la meg rive med, igjen. For det blir bra, igjen.
Kommentarer