Det elektroniske søknadsskjema – veien til drømmejobben?

Det å finne en stilling som lærer trenger ikke være så enkelt. På tross av at vi hører om lærermangel og høy gjennomsnittsalder i yrket, er det slettes ikke så lett å få jobb, spesielt ikke i videregående skole. Dette gjelder nok spesielt i de større byene med store lærerutdanningsinstitusjoner, men også ellers må man gjerne ha realfag for å være virkelig ettertraktet.

Nå er det likevel også slik, at det ikke bare er egen kompetanse og erfaring som avgjør om du får en jobb eller ikke. Det er også avgjørende at man orker å presse seg gjennom uendelige mengder med elektroniske søknadsskjema på nettet. Disse søknadsskjemaene er kjempepraktiske og får fram all informasjon om deg, samt at de gjør det mye lettere for arbeidstager, som er sikre på å få god og sammenlignbar informasjon om alle søkerne.

Så sitter man da der, og skal fylle ut dette skjemaet. Først basisinformasjon, så utdanning. Her kommer første problem, man har bare et visst antall bokstaver per utdanningslinje. Dette betyr at en kun får nevnt utdanningssted og antall studiepoeng, uten noe om fordypning, utenlandsopphold eller andre uvesentlige ting. Det samme skjer når man kommer til erfaring, her kan man kun føre opp jobbsted og stillingsprosent. Stillingsprosenten må man oppgi uansett om det bare var vikartimer, av en eller annen selvsagt grunn.

Etter dette kommer en til den virkelige søknaden. Her skal en presentere seg selv, gi et godt inntrykk, og forklare hvorfor man er den perfekte mann/kvinne for jobben. Etter et drøyt avsnitt stopper det likevel opp, for da har man brukt opp antallet bokstaver som kan brukes. Fortvilelsen er stor, og man må kutte ned både på høflighet og innhold for å få sagt noe som helst.

Søknadsteksten blir etter hvert likevel ok, dårlig, men grei, sånn tingenes tilstand tatt i betraktning. Man trykker videre, og venter på en side hvor man kan fylle inn kurs, andre relevante ting, organisasjonserfaring, annen erfaring… Alt det som ikke er erfaring i skolen, utdanning eller søknadstekst. Dette skjer ikke. Isteden er vi nå kommet til referansene, som heller ikke kan være på mer enn maks to linjer. Så er det over, sammendraget kommer på skjermen, og det er bare å sende inn søknaden.

Jeg har vært gjennom denne prosessen sikkert 30 ganger denne våren, og hver gang jeg trykker ”send” føler jeg meg grådig snytt. For hva vet arbeidsgiver egentlig om meg ut i fra det jeg har sendt inn? Jo, minimalt. Kun utdanning og ren arbeidserfaring, samt at jeg kan skrive 150 ord uten skrivefeil. De vet derimot ingenting om fordypning, annen erfaring, karakterer og faglig kompetanse, engasjement og generell egnethet for jobben. Ikke at jeg tror at alle ville ringt meg om de visste alt dette, men jeg er rimelig sikker på at søknaden ville gitt et helt annet inntrykk hvis den hadde vært friere i formen enn det søknadsskjemaene legger opp til.