Dårlige forslag del 1: Elevene skal få penger for å bli på skolen

Dagens Bergens Tidende har følgende overskrift på forsiden "Vil gi unge bonus for å bli på skolen". Den gode professor Torberg Falch mener at elevene må få belønning i form av penger eller noe annet attraktivt for å fullføre. Dette skal hjelpe de elevene som er lite motivert til å bli mer motivert. Artikkelen synes ikke å være lagt ut på nett, så for dere som vil lese - dere får løpe og kjøpe dagens BT.

I denne bloggen har jeg lagt vekt på å legge frem saklige argumenter for mine synspunkter, og ikke raljere mer enn absolutt nødvendig over de halvgode og ikke-så-gode forslagene som innimellom lanseres som redningen for skole-Norge. Dette forekommer meg nå som svært vanskelig. Falch har rett nok regnet ut av samfunnet Norge taper 900.000,- årlig for hver elev som dropper ut av videregående skole. Det kan være sant og visst, men pengebelønning løser ikke problemet, det fjerner ikke årsaken til at elevene dropper ut. Dette ser ut til å ha gått professoren hus forbi. Implikasjonen av det han sier er at elevene som dropper ut kunne fullført, om de bare hadde klart å holde seg på skolen, og at alle kan klare å fullføre dagens videregående skole, bare de jobber hardt nok, noe de ikke gjør i dag.

Her burde det ringe en enorm bjelle. Problemet med dagens videregående skole ligger nemlig ikke i at elevene ikke vil fullføre, men på to andre punkter:

1. Yrkesfagsprogrammene er for teoretiske. Svært få yrkesfagelever har nytte av å følge samme læreplan som man bruker på studiespesialisering, noe man i dag gjør i alle fellesfag (teorifag). Mange av de samme elevene sliter med å komme seg opp på ståkarakter i flere/alle av disse fagene. Hva skjer med elever som aldri opplever mestring i skolen, som alltid får dårlige karakterer? Jo, de slutter.
2. Kravene til elevene når det kommer til tilstedeværelse og deltagelse er nærmest ikke-eksisterende. Som tidligere nevnt utgjør kombinasjonen av (a) at deltagelse i undervisningen ikke teller, (b) stryking av fravær uten legeattest og (c) det faktum at fravær ikke teller inn på fagkarakteren uansett antall timer man er borte, i samspill med (den i utgangspunktet fine) (d) tanken om at det er sluttkompetansen som teller, en gedigen sovepute for elevene. De lærer ikke at de må møte og delta for å lære, de lærer at når de kommer skal de bli opplært uten selv å gjøre en innsats, fravær spiller ingen rolle, og de får alltid en ekstra sjanse (for det har de krav på). I tillegg har mange fått urettmessig gode karakterer fra ungdomsskolen, hvor man i enkelte tilfeller får karakter bare for å møte opp.

Kanskje ville penger kunnet motivere noen få i kategori 2 til å fullføre. Jeg mener likevel at disse elevene ikke er problemet, for de dette gjelder vil uansett kunne finne motivasjon til å gjennomføre, i det de har evnene på plass. Dette vil derimot ikke treffe alle de som mangler grunnleggende kunnskaper, som blir pådyttet teori, som har problemer hjemme, eller som veldig gjerne vil bli snekker, men som stryker i norsk fordi han/hun ikke klarer å skrive en artikkel.

Den gode professor Falch burde dermed se ut av sin vesle økonomiverden, og se at elevene selvsagt sier at de vil bli motiverte av penger. I virkelighetens verden er det dog et kortsiktig tiltak som kanskje ville hjulpet noen få, og som ville gitt ekstra cash på kontoen til dem som uansett ville fullført. Dette ville tatt midler fra de tiltakene som kan hjelpe flertallet: Mer praktisk rettede yrkeslinjer, og klarere krav til elevene om hva de faktisk må gjøre for lære noe som elev.

I tillegg ville elevene med et slikt system i enda større grad fått injisert den tanken de allerede er flasket opp med, nemlig at alt de gjør skal de ha betaling for, med en gang. Alt de presterer skal føre til noe, med en gang. Hva som er viktig på lang sikt spiller ingen rolle, hva som kreves for å utvikle dybdekunnskap og velfunderte ferdigheter er uviktig. Ønsker vi et samfunn bygd på en slik tankegang? Kanskje gjør Torberg Falch det. I min verden høres det ikke særlig bra ut.