Om dem som ikke kommer
Eksamen og standpunktkarakterer nærmer seg. I sosiologi har vi nå i dette øyeblikk nest siste prøve for terminen. Elevene sitter bøyd over arkene, og de ser med jevne mellomrom konserntrert ut i rommet, mens de bøyer på fingrene og prøver å få blodomløpet i gang. Jeg savner det, å sitte sånn og ha kontroll, å vite at det eneste som står igjen er å bare skrive ut alt det man kan, for så å levere og gå, å kjenne på følelsen av å ha prestert noe.
Dette er nok en følelse som mange har hatt, men også som mange aldri har. Jeg lar meg likevel overraske av at så mange faktisk velger å ikke delta. De som leser denne bloggen innimellom har kanskje fått med seg at vi har gjort en ny vri med vurderingspraksisen i sosiologifaget, for å komme høyt fravær og selektivt oppmøte til livs. Dette fungerer veldig fint for de flinke, som nå bedre får vist hva de faktisk kan. Det har dog ikke hatt særlig effekt på dem som trenger incentiv til å faktisk komme. Jeg tar meg i å lure på hva det er som holder dem på skolen, når de er oppe i 30 % fravær allerede, og i tillegg mangler alle vurderingssituasjoner. Hvorfor gjør de ikke noe annet? Hvorfor finner de ikke en jobb i stedet? Det kan jo ikke være særlig morsomt å komme på skolen heller etter hvert, for her venter X antall lærere med varselbrev, spørsmål og advarsler om hva som kommer til å skje om de ikke endelig begynner å komme.
Når vi nå er kommet til mars, så er det tampen brenner for mange. Likevel, når vi har prøve så er de fortsatt ikke til stede. Etter prøven vil de likevel komme, og de vil ha nye forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme. De vil love forbedring, på NESTE prøve, det er da det skal skje. Jeg lurer da på hvordan de skal få til å vise kompetanse fra tre-fire kapitler i løpet av den prøven, men det synes ikke å være noe problem.
Jeg skulle ønske at jeg forsto hvorfor det er sånn, og hva jeg kunne gjøre for å få dem til å komme. Eventuelt så skulle jeg ønske at noen andre visste hva de skulle gjøre for å få disse elevene til å skjønne hva de egentlig burde gjøre, i steden for å gå år etter år på skolen, sannsynligvis uten de mestringsopplevelsene som mange av oss forbinder skoletiden vår med.
Dette er nok en følelse som mange har hatt, men også som mange aldri har. Jeg lar meg likevel overraske av at så mange faktisk velger å ikke delta. De som leser denne bloggen innimellom har kanskje fått med seg at vi har gjort en ny vri med vurderingspraksisen i sosiologifaget, for å komme høyt fravær og selektivt oppmøte til livs. Dette fungerer veldig fint for de flinke, som nå bedre får vist hva de faktisk kan. Det har dog ikke hatt særlig effekt på dem som trenger incentiv til å faktisk komme. Jeg tar meg i å lure på hva det er som holder dem på skolen, når de er oppe i 30 % fravær allerede, og i tillegg mangler alle vurderingssituasjoner. Hvorfor gjør de ikke noe annet? Hvorfor finner de ikke en jobb i stedet? Det kan jo ikke være særlig morsomt å komme på skolen heller etter hvert, for her venter X antall lærere med varselbrev, spørsmål og advarsler om hva som kommer til å skje om de ikke endelig begynner å komme.
Når vi nå er kommet til mars, så er det tampen brenner for mange. Likevel, når vi har prøve så er de fortsatt ikke til stede. Etter prøven vil de likevel komme, og de vil ha nye forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme. De vil love forbedring, på NESTE prøve, det er da det skal skje. Jeg lurer da på hvordan de skal få til å vise kompetanse fra tre-fire kapitler i løpet av den prøven, men det synes ikke å være noe problem.
Jeg skulle ønske at jeg forsto hvorfor det er sånn, og hva jeg kunne gjøre for å få dem til å komme. Eventuelt så skulle jeg ønske at noen andre visste hva de skulle gjøre for å få disse elevene til å skjønne hva de egentlig burde gjøre, i steden for å gå år etter år på skolen, sannsynligvis uten de mestringsopplevelsene som mange av oss forbinder skoletiden vår med.
Kommentarer