Et kompliment
I sosiologitimen på fredag fikk jeg (indirekte) et av de fineste komplimentene jeg har fått som lærer. Vi nærmer oss slutten på skoleåret, og jobber med det siste kapitlet i boka. Elevene satt i par og diskuterte, mens jeg gikk rundt og hørte.
Så hører jeg en av jentene si noe sånt som dette til venninen sin: "Vet du hva? Jeg har faktisk begynt å skjønne hva de snakker om på nyhetene nå, og mye av det er faktisk interessant!" Jeg blandet meg inn i samtalen, og spurte om det var fordi hun hadde sosiologifaget, og det var det altså. Smilende gikk jeg videre i klasserommet, mens jeg tenkte for meg selv; "YES"! Hvis undervisningen har hatt den effekten på noen av elevene, så har jeg gjort mye riktig. Min interesse for nyhetene, og ikke minst for politikken ble vekket i løpet av videregående, og om jeg klarer å gjøre det samme med mine elever, så har jeg gjort en viktig jobb.
Så får det være at andre elever tilbragte den samme timen i svime (og da mener jeg virkelig i svime, som i når man sovner flere ganger), og det på tross av at de burde følge med om de skal redde ståkarakteren sin.
Selektiv som jeg er velger jeg å tenke at det første er min fortjeneste, mens det andre er elevens tap. Kanskje er ikke det en god tankegang, men heller det enn å tenke som mange lærere; hvis eleven gjør det godt så har han/hun jobbet godt, mens hvis eleven gjør det dårlig, så har læreren gjort en dårlig jobb. Dette henger, tror jeg, sammen med at dette også gjerne er elevens/foreldrenes/medias oppfatning av verden - eleven står kun ansvarlig for resultatene de får når de er gode. Når resultatene er dårlige derimot, så er det på grunn av urettferdig vurdering, dårlig tid, andre fag, lite informasjon... Alt annet enn deres egen innsats i alle fall.
Jeg velger å tenke motsatt, og tro på at jeg gjør en god jobb. Hvis de ikke vil følge med på undervisningen så får de la være, men da får de også ta konsekvensen det får.
Så hører jeg en av jentene si noe sånt som dette til venninen sin: "Vet du hva? Jeg har faktisk begynt å skjønne hva de snakker om på nyhetene nå, og mye av det er faktisk interessant!" Jeg blandet meg inn i samtalen, og spurte om det var fordi hun hadde sosiologifaget, og det var det altså. Smilende gikk jeg videre i klasserommet, mens jeg tenkte for meg selv; "YES"! Hvis undervisningen har hatt den effekten på noen av elevene, så har jeg gjort mye riktig. Min interesse for nyhetene, og ikke minst for politikken ble vekket i løpet av videregående, og om jeg klarer å gjøre det samme med mine elever, så har jeg gjort en viktig jobb.
Så får det være at andre elever tilbragte den samme timen i svime (og da mener jeg virkelig i svime, som i når man sovner flere ganger), og det på tross av at de burde følge med om de skal redde ståkarakteren sin.
Selektiv som jeg er velger jeg å tenke at det første er min fortjeneste, mens det andre er elevens tap. Kanskje er ikke det en god tankegang, men heller det enn å tenke som mange lærere; hvis eleven gjør det godt så har han/hun jobbet godt, mens hvis eleven gjør det dårlig, så har læreren gjort en dårlig jobb. Dette henger, tror jeg, sammen med at dette også gjerne er elevens/foreldrenes/medias oppfatning av verden - eleven står kun ansvarlig for resultatene de får når de er gode. Når resultatene er dårlige derimot, så er det på grunn av urettferdig vurdering, dårlig tid, andre fag, lite informasjon... Alt annet enn deres egen innsats i alle fall.
Jeg velger å tenke motsatt, og tro på at jeg gjør en god jobb. Hvis de ikke vil følge med på undervisningen så får de la være, men da får de også ta konsekvensen det får.
Kommentarer