Systemforakt og lærerforakt

Gro Elisabeth Paulsen, leder av Lektorlaget, skriver i siste utgave av Morgenbladet om systemforakten som dagens skoleorganisering fører frem til. Om du ikke har fått med deg artikkelen, les den her. Kort sagt er poenget at lærerne i stadig større grad tilbringer tiden i det Max Weber i sin tid kalte byråkratiets jernbur. Tiden og oppgavene låses fast av et stadig strengere kontrollregime, og i steden for å stole på at lærerne gjør jobben sin, økes kontrolleringen av alt som foregår. Med seg fører dette at tiden som skal brukes på god undervisning i mange tilfeller, eller i mange perioder, forsvinner, i det man må bruke minutter, timer og dager på å få unna endeløs rapportering av alt man har gjort og ikke gjort.

For alle oss som jobber i skolen er dette et kjent faktum, og all ære til Paulsen for at hun setter fokus på denne problemstillingen. Jeg skulle dog ønske at man fra formelt hold også kunne sette fokus på de lærerne som faktisk burde blitt kontrollert i mye større grad. Feilen skjer når man bruker voldsomme ressurser på å detaljkontrollere alle, i steden for å ta tak der både elever, lærere og ledelse vet at det skorter. Vi vet det, alle sammen. Vi vet hvem som kommer for sent til alle møter og timer. Vi vet hvem som ikke gir elevene tilbakemelding utover karakteren. Vi vet hvem som tilbringer timene bak kateteret og pc-en, mens elevene seiler i sin egen sjø. Vi vet hvem som ikke kan samarbeide med noen av kollegaene, og vi vet hvem som gir elevene eksamensoppgavene to uker før muntlig eksamen. Vi vet hvem som aldri er forberedt. Vi vet hvem som ikke gidder å sjekke om elevene jukser på tentamen. Vi vet hvem som ikke orker å gi elevene 1, fordi de har lyst på ferie, så da får elevene 2 i steden. Vi vet hvem som snakker stygt om elevene etter skoletid. Vi vet hvem som ønsker seg ut, bort, vekk. Elevene aner det, lærerne vet det, og ledelsen kan ikke unngå å merke det. Man skal ikke lete lenge, selv i min treårige lærerkarriere, for å finne hårreisende eksempler på lærere som aldri burde befunnet seg i et klasserom. Ikke fordi de er lite hyggelige eller fordi de ikke kan noe, men fordi de gjør en dårlig jobb. Rett og slett.

Er det på grunn av disse at det hagler med pålegg og tillegg og forskrifter og regler og stortingsmeldinger og uttalelser som fyller opp arbeidstimene mine, arbeidstimene våre? Kanskje hadde det vært til større hjelp for den norske skolen om vi sluttet å være så snille med de enkelte som vi alle vet hvem er, i steden for å kontrollere i hjel alle oss som faktisk gjør en god jobb?