FN-rollespill i Drammen: Kan Sikkerhetsrådet komme frem til enighet om Irans atomprogram?

Dette var problemstillingen da politikkgruppa mi torsdag deltok i et rollespill i regi av FN-sambandet i Fylkeshuset i Drammen. Fire skoler var samlet, og elevene representerte alle landene som nå sitter i Sikkerhetsrådet. Fra oss kom Tyskland, Togo og vetomakten Storbritannia. I tillegg til medlemene i Sikkerhetsrådet var også Iran og Israel invitert, disse hadde talerett, men ikke stemmerett. Det siste landet mine elever representerte var dermed Israel.

I forkant hadde vi jobbet relativt mye for å sette oss inn i saken. Vi har jobba med ulike teorier som beskriver statenes oppførsel (se tidligere innlegg om realisme og liberalisme), og vi har hatt besøk av fysikklærer som har forklart grundig hvordan atomvåpen lages og hva som trengs for å lagre dem. I tillegg har vi snakka en del om Irans historie (dette har jeg også skrevet om tidligere). Elevene har også hatt mye tid til å sette seg inn i fagstoffet for hver sine land. Vi har da brukt faktastoffet som FN-sambandet har lagt ut på sine sider, og elevene har også selv vært aktive i å finne andre kilder. Å vite hva ens eget land mener er jo ikke nok, her spiller også andre faktorer inn. Hvem samarbeider landene med, og hvorfor? Hvem har de lån hos? Hvem har underskrevet de samme avtalene som dem, hvilke organisasjoner deltar landene i, hva mener organisasjonene? Her er det rett og slett veldig mye å sette seg inn i.

Elevene på plass i Fylkestingssalen i Drammen

Vi møtte opp i Drammen kl. 9, og ble her etterhvert vist inn i Fylkestingssalen. Elevene satt i sine landsgrupper, med Iran og Israel som dere ser midt inne i rommet. En lærer fra Drammen vgs. informerte så om spillets gang. Det er tre typer "samtaleform". Det første er vanlig debatt hvor man skriver seg på taleliste og går på talerstolen for å holde innlegg, som salen så kan kommentere. Det andre er kortere innlegg hvor man bare reiser seg på plassen sin. Det tredje er uformell debatt, som vil si at man går ut av salen, og forhandler mellom hverandre som det måtte passe. I tillegg kan en sende lapper til hverandre underveis for å be om møter på gangen (også under vanlig debatt og kortere debattinnlegg) for å avklare ting underveis. Målet med dagen var at landene skulle komme frem til en resolusjon angående Irans atomprogram.

Som i det egentlige Sikkerhetsrådet ble det fort klart at det å komme til enighet her er svært vanskelig. Landene delte seg på midten, med Storbritannia og Israel som de som tydeligst markerte seg som mot Irans atomprogram. På den andre siden var Sør-Afrika de mest aktive med å forsvare Iran, sammen med Iran selv som etterhvert kom mye på banen. Debatten bølget frem og tilbake hele dagen, og endte (naturlig nok, vil vel mange si), med at ingen av de fire resolusjonsforslagene som var kommet på bordet ble vedtatt. For slik er det jo, det er en grunn til at FN ikke klarer å vedta en resolusjon i denne saken - de interne motsetningene er voldsomme.

Læringsmessig er nok dog utbyttet mye større. Den forståelsen elevene får for hvordan FN-systemet fungerer kan nok knapt oppnås på noen bedre måte, og det engasjementet de får for "sin" sak, og den frustrasjonen de opplever når de gang på gang støter på en vanskelig vetomakt... Dette lærer de rett og slett best i praksis! Å bevitne debattantene og ikke minst den hektiske aktiviteten i gangene når forhandlingene foregikk var ganske så inspirerende, og hvis elevene klarer å overføre dette til det engasjementet og den frustrasjonen som også må finnes hos de politikerne som faktisk har dette som arbeidsområde så har de lært noe utrolig viktig.

Fornøyde Rosenvildeelever på slutten av dagen

Samtidig ser jeg at utbyttet også kunne vært større. To av de andre skolene som deltok var ungdomsskoler, og disse representerte blant annet de tre svært sentrale statene USA, Kina og Russland. Disse tre landene deltok svært lite i spillet, selv om både ordstyrer og de andre landene oppfordret dem svært direkte til å svare og delta for sitt land. Dette skyldtes nok primært at det ble veldig skummelt å gå opp på talerstolen i møte med de en del eldre politikkelevene, og det kan jeg godt skjønne, men det var veldig synd for helheten i rollespillet. Det er også klart at det er en veldig fordel at alle er godt forberedt. Når Israel brukte som argument at Iran tydelig har endret på atomanleggene sine i forkant av inspeksjoner fra IAEA og viste til satelittbilder som helt tydelig viser dette, var dette ukjent stoff for de fleste, det ble dermed ikke en del av debatten, og følgelig fikk Iran mye mer støtte enn de nok ellers ville fått. USA kunne også fått mye mer støtte om de hadde utøvd press mot de landene de støtter økonomisk. Og India vil vel naturlig samarbeide med USA og Storbritannia før Frankrike, gitt sin historie om koloniland? I alle fall når det kommer til Irans atomprogram, som de er uttalt imot? Mer faktakunnskap ville i det hele tatt gjort spillet mer reellt. Når det er sagt, så har jeg full forståelse for at det ikke er mulig å få til innenfor disse rammene, for meg som har læreplanen i politikk som utgangspunkt er det greit, vi kan bruke masse tid på disse problemstillingene. For dem som har elever i samfunnsfag på vg1 eller på ungdomsskolen vil det jo ikke være åpning for å bruke like mye tid uten at en skyver unna andre ting som en også må gjennom.

Totalt sett er jeg likevel svært begeistret etter torsdagens seanse, og vil oppfordre alle som har muligheten til å delta på rollespill! Dette er vei nummer en for elevene til å virkelig få under huden hvordan stormaktspolitikken fungerer.