De unike elevene

I år har jeg litt over 100 elever. Det samme har jeg hvert år. Mange ansikter. Jeg tror jeg skal huske navnet på alle jeg har hatt, enda, om jeg møter dem på gata.

Noen fester seg bedre enn andre. Dette handler ikke om å ha yndlingselever, eller om å favorisere, men om at man også som lærer har ulik personlig kjemi med elevene. På en måte er dette nesten litt tabu, fordi vi jobber så hardt for å se hver enkelt elev, og for å møte hver enkelt for den de er. Men lærere er også mennesker, og mennesker er nå engang slik at vi går bedre overens med noen enn med andre.

Med jevne mellomrom blir jeg minnet på hvor mye jeg har satt og setter pris på disse elevene. 

Innimellom dukker bildet av dem opp i hodet. Hver gang det er snakk om noveller, så tenker jeg på en jente jeg hadde det første året jeg underviste. Hun skrev en knallgod novelle, som fortalte meg så mye om henne, og som var utgangspunkt for en lang rekke med samtaler oss imellom. Hver gang jeg underviser om parlamentarismen husker jeg hun jeg spurte om å definere ordet i sikkert ti samfunnsfagstimer etter hverandre. Når russetiden nærmer seg husker jeg tredjeklassingen som slet med å komme seg i mål med prøver og tentamener med sterkt press hjemmefra, samtidig som hun var den kuleste jenta i klassen utad. Når jeg er luftevakt på tentamen husker jeg han som jeg gikk rundt med ute og snakket om alt annet enn tentamen for å roe nervene hans. Og når jeg står i klasserommet på jobb husker jeg med ujevne mellomrom han som klatret opp i stillaset utenfor vinduet i andre etasje, og banket på vinduet for å få krype inn. 

Av og til lurer jeg på om elevene skjønner hvor mye vi engasjerer oss i dem, og hvor mye de betyr for oss. Hvor mye tid vi bruker på å tenke på dem, bekymre oss for dem og ikke minst på å pønske på hva vi kan gjøre for å hjelpe og løfte dem videre. Hvor glade vi blir i dem, og hvor mye vi bryr oss om hvordan de har det, ikke bare som elever i timene våre, men også som hele personer.