Elevstreik for flere vikarer?! Hva skjer med det'a?
Sjokkerende overskrift? Dette skjer jo ikke? Ja, det tenkte jeg også da jeg leste gårsdagens VG. Under overskriften "Skoleelever vil streike mot lærerløse timer" blir nemlig Rosenvilde videregående, hvor jeg jobber, nevnt som eksempel på at elevene stadig sitter uten vikar når læreren er borte. På Facebook tar det bare minutter før noen har lagt artikkelen inn på profilen min med kommentaren "Krise på Rosenvilde for tiden?". Så, hva er nå dette?
Siden i går har jeg rukket å tenke tre veldig tydelige ting om dette. Den første og umiddelbare tanken min var at dette stemmer jo ikke. Jeg får jo omtrent alltid vikar? Og om jeg ikke får direkte vikar, så jobber vi tett sammen i team, og om noen er borte er vi flinke til å dele hverandres klasser slik at de får undervisning, mot at alle elevene får flere elever i sin klasse i de aktuelle timene. Og, i de tilfellene hvor det ikke går pleier vi å få til å holde tilsyn med hverandres klasser, dvs. at vi går innom klassen som mangler lærer med (u)jevne mellomrom for å sjekke om de har spørsmål til det de jobber med. I diskusjonen på kontoret mente de andre det samme som meg, og på vei ut fra jobb hørte jeg noen elever kommentere streiken med "ja, men vi lærer jo hvertfall ingenting av å være borte fra skolen for å streike". Ja, tenkte jeg, sånn er det. Og dro hjem.
Vi er så kommet til tanke 2. Jeg har en facebookgruppe for elevene i politikkgruppa mi. I går kveld spurte jeg dem der hvordan de oppfattet saken, og om de ofte sitter uten lærer hvis den de egentlig har er syk. Det var ikke så mange som svarte, men alle sa det samme: "Dette skjedde sist uke". "Jeg husker at vi har sittet alene". "Det kom noen inn, førte fravær, og så gikk de igjen". Og plutselig hadde jeg snudd. For hvis det er sånn at de ikke får vikar, så er jo det virkelig ille? Hvis opplæringen i videregående skole går i stå hvis lærerne blir syke, så er vi jo alt for avhengige av enkeltpersoner? Tenkte jeg, og syntes synd på elevene. Dette må noen gjøre noe med, tenkte jeg. Sånn er det. Og så gikk jeg og la meg.
Den tredje tanken kom så mens jeg satt på kontoret på jobb i dag. Underveis i forberedelsene til morgendagens økt om høyreekstremisme, streifet jeg som vanlig innom Twitter. Jeg kom i diskusjon med Jan Fredrik Breivik (@JanFredrikB), som er leder i Elevorganisasjonen i Akershus. I møte med argumentene hans om at her må fylket gjøre noe og dette er ikke bra nok, innser jeg at nei, det er ikke bra dette her, men samtidig har ikke dette noe med fylket å gjøre, egentlig. For når en lærer på så høyt nivå blir syk, sitter det ikke en vikar med mastergrad og pedagogutdanning på gjerdet og venter på å steppe inn. Av de fagene jeg nå underviser i, kan jeg kun få kvalifisert vikar i ett av tre. I de andre to (politikk og religion) er det ingen andre pedagogisk ansatte som har ledig tid når jeg har mine timer. Det er heller ikke bare å hente inn noen fra et vikarbyrå - de har nok også heller få lektorer liggende på vent. I tillegg legger det begrensninger på vikarbruken at vedkommende må forberede seg. Det betyr at om jeg er syk når jeg våkner klokka 6, og ringer min avdelingsleder når klokka er 7, så er det ingen som er klare til å være vikar klokka 8. Kanskje kan noen være vakt, men man skal treffe godt for å finne noen som kan gjennomføre en undervisningsøkt om et tema i en fremmed klasse på sparket. Hva har de gjort i forrige time, hva skal de frem til, hvor er de i stoffet, hva har de forberedt? Fordi om temaet er parlamentarismen, vil ikke det si at enhver som kan noe om det kan gjennomføre det opplegget som var tenkt. Og dermed er det veldig vanskelig å få på plass noen spesielt om beskjeden om lærerens fravær kommer i siste liten.
Dermed er det mange gode grunner til at elevene av og til ikke får vikar. På min arbeidsplass har jeg dog absolutt inntrykk av at vikar omtrent alltid settes inn, så lenge læreren vet noen dager i forveien at han eller hun skal være borte. Men, samtidig er det jo tydelig at dette ikke er slik alle steder. Eksemplet som nevnes i artikkelen i VG, hvor elever har vært uten fast faglærer i et halvt år, er jo hårreisende. Men det kan jeg ikke se at er fylkets skyld, dette er udugelig skoleledelse - det er jo de som skal ansette skolens lærere.
Og at vi har for få lærere og dermed få som kan vikariere, også når det er tid til forberedelse, det skyldes lærermangel. Og det er det heller ikke fylket som kan gjøre noe med. Jeg tenker dermed at Elevorganisasjonen kanskje burde sparke i en annen retning enn mot fylkeskommunen, for dypest sett handler ikke dette, tror jeg, om budsjetter og vilje til å sette inn vikarer, Det handler derimot for det første om mangel på kvalifiserte lærere i videregående skole. Og, det handler om at det å være lærer er en komplisert jobb, noe som gjør at det rett og slett ikke alltid går an å finne vikar hvis den unike læreren, som akkurat den klassen i akkurat det faget har ,blir syk.
Siden i går har jeg rukket å tenke tre veldig tydelige ting om dette. Den første og umiddelbare tanken min var at dette stemmer jo ikke. Jeg får jo omtrent alltid vikar? Og om jeg ikke får direkte vikar, så jobber vi tett sammen i team, og om noen er borte er vi flinke til å dele hverandres klasser slik at de får undervisning, mot at alle elevene får flere elever i sin klasse i de aktuelle timene. Og, i de tilfellene hvor det ikke går pleier vi å få til å holde tilsyn med hverandres klasser, dvs. at vi går innom klassen som mangler lærer med (u)jevne mellomrom for å sjekke om de har spørsmål til det de jobber med. I diskusjonen på kontoret mente de andre det samme som meg, og på vei ut fra jobb hørte jeg noen elever kommentere streiken med "ja, men vi lærer jo hvertfall ingenting av å være borte fra skolen for å streike". Ja, tenkte jeg, sånn er det. Og dro hjem.
Vi er så kommet til tanke 2. Jeg har en facebookgruppe for elevene i politikkgruppa mi. I går kveld spurte jeg dem der hvordan de oppfattet saken, og om de ofte sitter uten lærer hvis den de egentlig har er syk. Det var ikke så mange som svarte, men alle sa det samme: "Dette skjedde sist uke". "Jeg husker at vi har sittet alene". "Det kom noen inn, førte fravær, og så gikk de igjen". Og plutselig hadde jeg snudd. For hvis det er sånn at de ikke får vikar, så er jo det virkelig ille? Hvis opplæringen i videregående skole går i stå hvis lærerne blir syke, så er vi jo alt for avhengige av enkeltpersoner? Tenkte jeg, og syntes synd på elevene. Dette må noen gjøre noe med, tenkte jeg. Sånn er det. Og så gikk jeg og la meg.
Den tredje tanken kom så mens jeg satt på kontoret på jobb i dag. Underveis i forberedelsene til morgendagens økt om høyreekstremisme, streifet jeg som vanlig innom Twitter. Jeg kom i diskusjon med Jan Fredrik Breivik (@JanFredrikB), som er leder i Elevorganisasjonen i Akershus. I møte med argumentene hans om at her må fylket gjøre noe og dette er ikke bra nok, innser jeg at nei, det er ikke bra dette her, men samtidig har ikke dette noe med fylket å gjøre, egentlig. For når en lærer på så høyt nivå blir syk, sitter det ikke en vikar med mastergrad og pedagogutdanning på gjerdet og venter på å steppe inn. Av de fagene jeg nå underviser i, kan jeg kun få kvalifisert vikar i ett av tre. I de andre to (politikk og religion) er det ingen andre pedagogisk ansatte som har ledig tid når jeg har mine timer. Det er heller ikke bare å hente inn noen fra et vikarbyrå - de har nok også heller få lektorer liggende på vent. I tillegg legger det begrensninger på vikarbruken at vedkommende må forberede seg. Det betyr at om jeg er syk når jeg våkner klokka 6, og ringer min avdelingsleder når klokka er 7, så er det ingen som er klare til å være vikar klokka 8. Kanskje kan noen være vakt, men man skal treffe godt for å finne noen som kan gjennomføre en undervisningsøkt om et tema i en fremmed klasse på sparket. Hva har de gjort i forrige time, hva skal de frem til, hvor er de i stoffet, hva har de forberedt? Fordi om temaet er parlamentarismen, vil ikke det si at enhver som kan noe om det kan gjennomføre det opplegget som var tenkt. Og dermed er det veldig vanskelig å få på plass noen spesielt om beskjeden om lærerens fravær kommer i siste liten.
Dermed er det mange gode grunner til at elevene av og til ikke får vikar. På min arbeidsplass har jeg dog absolutt inntrykk av at vikar omtrent alltid settes inn, så lenge læreren vet noen dager i forveien at han eller hun skal være borte. Men, samtidig er det jo tydelig at dette ikke er slik alle steder. Eksemplet som nevnes i artikkelen i VG, hvor elever har vært uten fast faglærer i et halvt år, er jo hårreisende. Men det kan jeg ikke se at er fylkets skyld, dette er udugelig skoleledelse - det er jo de som skal ansette skolens lærere.
Og at vi har for få lærere og dermed få som kan vikariere, også når det er tid til forberedelse, det skyldes lærermangel. Og det er det heller ikke fylket som kan gjøre noe med. Jeg tenker dermed at Elevorganisasjonen kanskje burde sparke i en annen retning enn mot fylkeskommunen, for dypest sett handler ikke dette, tror jeg, om budsjetter og vilje til å sette inn vikarer, Det handler derimot for det første om mangel på kvalifiserte lærere i videregående skole. Og, det handler om at det å være lærer er en komplisert jobb, noe som gjør at det rett og slett ikke alltid går an å finne vikar hvis den unike læreren, som akkurat den klassen i akkurat det faget har ,blir syk.
Kommentarer